Knekkprosa: En tekst til ei sky, gamle telefoner og håndskrevne brev

Detaljer

Publisert torsdag 19. januar 2017 19:00

 Tekst til ei sky

Jeg tenkte at nå

skal jeg bare

sitte helt stille

på denne benken

å øve meg på å puste

mens alle andre stresser forbi

jeg så gutter med hjerner

og hjerter på steroider

jenter med kropper

og smil så skarpe

som barberblader

jeg tenkte:

hvordan er det egentlig

å ha en kropp i dag

når ingen lenger går

men alle løper

med ledninger

alltid kobla på

kobler aldri av

men oppgraderer daglig

at min egen kropp

ble feilprogrammert

fra fødselen

vil jeg helst fortrenge

noen dager

klarer jeg det nesten

jeg tenkte på hvordan

den moderne kjærligheten

ville være uten Photoshop

hva ville skje hvis vi bare

brukte ord, tunger og hender

så tok jeg opp mobilen

sendte dette diktet

til ei sky

Gamle telefoner og håndskrevne brev

Jeg kommer aldri til å klatre

opp i toppen av en telefonstolpe

telefonstolper har ikke så mye

å gjøre med telefoner lenger

telefonene er heller ikke hva de var

jeg likte de gamle, grå plastapparatene

som hadde ledninger med ferdig fabrikksnurr på

store, glatte rør av plast 

som var gode å holde foran øre og munn

med runde hullskiver som laga klikkelyder

når jeg slo et nummer

jeg likte å tenke på

de syngende telefontrådene

som kråker og spurver kunne sitte på

mange mil med slike tråder

over land og under vann

som ivrige elektroner dansa igjennom

kanskje jeg våga å hviske

så godt å høre stemmen din

og jeg er så glad i deg

noen ganger hviska

en stemme tilbake

Etter å ha tenkt på telefoner

kommer jeg på

hvordan det var

å vente på brev

gå ned grusveien

til postkassa hver dag

for å se om det lå

en konvolutt der

med mitt navn på

så dagen da brevet endelig kom

kjenne på papiret og lukte på blekket

tyde ei håndskrift, lese sakte

og tenke på henne

som hadde skrevet

hvert ord med omhu

kanskje i et annet land

nå er postkassa

som oftest tom

til og med NAV

slutta å sende meg brev

"Folk flest"

Detaljer

Publisert fredag 13. januar 2017 12:09

Hver dag mer av mindre

Detaljer

Publisert fredag 06. januar 2017 08:44

Skal jeg dele livet i døgn

døgna i timer og timene i tall

Hvor mye har jeg spist

hvor mye har jeg drukket

hvor lenge har jeg sovet

Hvor langt har jeg gått

hvilke spor er igjen

Hvor mange avisartikler har jeg lest

om hvor mye som er tjent

og hvor mye som er tapt

Hvor mange er redde og rasende

hvor mange døde

Fantasien er mitt forsvar

hvor mange boksider har jeg lest

hvor mange ord har jeg skrevet

Hvor stor er himmelen

hvor mange skyer finnes det

Hvor mange fugler

hvor flyr de alle

lander de på tak

på mausoleer i himmelen

sitter de der som marmorduer

i regn og snø

Når skal jeg lese

mitt eget navn i stjernene

Hver dag mer av mindre

Ingenting uten ende    

Ennå våken

Detaljer

Publisert fredag 23. desember 2016 10:08

Forstørrelsesglassfingre

Detaljer

Publisert fredag 09. desember 2016 09:13

Dagene kortere, lyset lavere

en gråspurv krafser i kalde minner

mine forstørrelsesglassfingre

søker varme i skyggene

Spor

Detaljer

Publisert fredag 02. desember 2016 09:02

Snø på svarte steinheller
spor etter småfugler
som kileskrift
jeg ikke kan lese

Et kontinent mens hun sov

Detaljer

Publisert fredag 25. november 2016 08:47

Jeg husker kroppen hennes
mens hun sov, som et kontinent
nyoppdaga, nesten uutforska
øynene var mørke sjøer, skjult
av øyelokkas halvmånehimler
pusten var en velduftende vind
brystet to skjelvende fjelltopper
jeg var en oppdagelsesreisende
som venta på at hun skulle våkne

Den røde regnfrakken

Detaljer

Publisert fredag 18. november 2016 17:07

Det er kaldt og det snør

jeg har ikke sovet

for jeg har så mange tanker

Subbefjord er passe stor

det skjer akkurat nok her

til at jeg holder ut

Det er levende musikk på Draaben

og Thaulows hver helg

poesi på biblioteket hver måned

Den nye jobben er bra

jeg har det helt greit

men veit hva jeg savner

Kan ikke la være å tenke på deg

at du bor i en annen by nå

Har du skrevet ferdig bokmanuset

om hun som venter

Går du til stasjonen

kledd i den røde regnfrakken din

for å møte hvert tog

se om soldatene kommer hjem fra krigen

En soldat banka på døra mi ei natt

men jeg slapp ham ikke inn

sjøl om han sto der

med en lys lokk av håret ditt i handa

Jeg er ikke like så storsinna som Leonard Cohen

Enda modigere

Detaljer

Publisert fredag 04. november 2016 08:41

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive et dikt

like vakkert som Bob Dylans sang

“Sad-Eyed Lady of the Lowlands” 

Du fortjener et slikt dikt

med ditt mystiske smil, som Bobs kone Sara,

dine kameraøyne og kunstnerhender

din sangstemme, ordlek og underfundige skrifter 

ditt skarpskyttersinn, din sårbarhet og dine sovepiller

med din redsel for mørket, regnet og vinden

som The Lady har også du

en sjøloppfyllende profeti om ensomhet

du er en av de tapreste jeg kjenner

men jeg skulle ønske

at du hadde vært enda modigere   

Ordpust og en drøm

Detaljer

Publisert lørdag 29. oktober 2016 13:19

Da havene sank

Ikke så ofte

Detaljer

Publisert fredag 21. oktober 2016 18:56

Jeg forelsker meg ikke så ofte

er nok redd for å elske

at ingen noen gang vil elske meg

For omtrent 20 år sida

forelska jeg meg i ei engelsk jente

veit ikke hvor gjensidig det var

men vi fant litt trøst hos hverandre

det ble et ganske godt dikt av det

som kom med i min forrige bok

For et par år sida forelska jeg meg i deg

og denne gangen trodde jeg virkelig

at det var gjensidig, at det skulle bli oss to

så da du sa at det aldri ville skje

var det som et slag i magen

det gjorde så vondt

Hvordan kunne jeg

ha misforstått så totalt

Jeg gråt, jeg drakk meg full

sovna i stolen i stua

seilte på brå bølger

av alt for dyr whisky

drømte at jeg sto i regn og vind

ved Yeats sin grav

på kirkegården i landsbyen Drumcliff

i County Sligo, på øya Irland

på poetens gravstein står det:

“Cast a cold eye on life, on death.

Horseman, pass by!”

Så drømte jeg at jeg så min egen gravstein

på den sto det kun to ord:

 "Alltid aleine" 

 Jeg våkna og rakk akkurat å tenke

 at gravskrifta til Yeats var bedre enn min

 før jeg måtte spy, rakk ikke opp av stolen

 så begynte det å stikke i brystet og i armene

det gjorde vondt å puste, jeg begynte å hyperventilere

ble overvelda av svart angst for å dø aleine uten noen å elske   

Jeg snubla bort til kjøkkenskapet hvor eska med Valium står

tørrsvelga to piller og vakla til sengs

Da jeg våkna ville jeg aldri se deg mer

det tok tre hele uker før jeg ringte deg igjen

Hvis jeg kunne male

Detaljer

Publisert fredag 14. oktober 2016 13:03

Jeg kan ikke male

men hvis jeg kunne

ville jeg aldri malt mennesker

for mennesker er så ensomme

og folkemengder er det mest ensomme av alt

hvert menneske i mengden fremmed for alle de andre

Jeg ville heller aldri malt sjølportretter, men kanskje havet

for havet er både liv og død, evig og aldri det samme

ingen mennesker ville noensinne seile på mine malte hav

Fugleskremselet

Detaljer

Publisert fredag 30. september 2016 11:52

Jeg føler meg ofte

som et fugleskremsel

en kraftløs kropp

fylt av strå og støv

hjertet mitt

en liten, svart stein

kan ikke løpe noe sted

men hvis jeg kunne

hvor skulle jeg ha løpt hen

Dette er den tida

Detaljer

Publisert fredag 23. september 2016 16:47

Dette er den tida seint i september

da biene berusa av sommerens

siste nektar svimler i eksentriske sirkler

som dansende dervisjer over blomster

med kronblader brune i kantene

og nesten tomme honninggjemmer

mange små knusktørre kropper

tomme skall på bakken dagen derpå

Som et maleri av Monet

Detaljer

Publisert fredag 16. september 2016 13:06

Skumringslys og tåke

som et maleri av Monet

ord smyger seg inn i hodet

jeg skriver sakte og stjeler

nok en dag fra døden

Om usikkerhet og glemsel

Detaljer

Publisert lørdag 03. september 2016 12:04

I

Usikkerheten rett utafor

elektriske lampers lyssirkler

en ubehagelig følelse

av at alt vi eier er våre ord

stillheten mellom oss

II
Som om
det fantes
steder hvor vi
kan glemme oss

Om lekende barn og flytende lys

Detaljer

Publisert fredag 19. august 2016 10:54

Lukta av hundedagene

Detaljer

Publisert fredag 12. august 2016 12:39

Han kan lukte hundedagene
varmen klistrer skjorta
og gatestøvet til kroppen 
han tenker at han er som
den store, svarte husflua
som igjen og igjen flyr
mot den skitne ruta
han tenker at himmelen
lener seg mot menneskene
at evig liv ikke er en trøst
han drømmer om at landet
synker og havet stiger
at byen drukner i bølger og regn 
alt som blir igjen er mausoleer
i betong, glass, stål og svart neon
men han snakker ikke om syndefloder
at det er helvetes varmt om dagen
eller at nettene blir kaldere og kaldere

Linjer jeg en gang trodde jeg kunne lese

Detaljer

Publisert fredag 05. august 2016 10:52

Vi er på stamcaféen igjen

du snakker med den lave, varme stemmen

ler av noe jeg sier, ingen andre her inne

veit hvor hardt du kjemper hver dag

Jeg kjemper også litt her jeg sitter

kan kjenne hver eneste nerve i ansiktet

sjøl om det ikke gjør like vondt lenger

Jeg kom da du ba meg om det

det vil jeg kanskje alltid gjøre

men nå er det ord jeg ikke kan si

kan heller ikke holde hendene dine

eller røre ved ansiktet ditt

følge linjer av levd liv med fingertuppene

de samme linjene

som jeg en gang trodde

jeg kunne lese

Om en sommerdag og møll som kommer med mørket

Detaljer

Publisert fredag 29. juli 2016 00:04

Sommer

jeg gikk langs ei strand

i ei lita bukt

tenkte at jeg var helt aleine

det sto en værbitt, hvitmalt benk i bukta

jeg satt meg sjøl om malinga flassa av

så på sola som brant i bølgene

måker som små, hvite skip

på det store himmelhavet

jeg kjente lukta av sjø og salt

og en svak eim av at ingenting varer evig

det var da jeg så henne

ei naken jente på et vått, svart svaberg

hun lå på ryggen med lukka øyne

kanskje sov hun med alle sine somre

på innsida av øyelokka

jeg følte seg ikke som en kikker

det var helt naturlig at hun lå

akkurat der, akkurat da

eller hvis jeg følte seg som en kikker

så var det ikke fordi jenta var naken

men fordi jeg fikk et glimt

av hennes drømmer

det var som om hver bølge

brakte jenta lenger og lenger

bort fra seg sjøl

det er ensomt å være et minne

kanskje er det derfor

jeg blir så trist

Møll kommer med mørket

danser en dødelig dans

i den elektriske lada lufta

rundt ei utelampes ild

bleike som høstblad

i måneskinn

har nesten mista all farge

det lille som er igjen

minner bare om sorg

møll er gjennomsiktige

men umulige å se i gjennom

etterlater seg små hull av savn

Om øyeblikket og at ingenting blir igjen

Detaljer

Publisert fredag 22. juli 2016 10:26

Jeg venter på øyeblikket

mellom natt og dag

På at ildfluer skal fly

inn i øynene mine

sette alt i brann

På at bier skal fly

inn i munnen min

slik at jeg kan forme ord

som drypper av honning

Og så skrive skjønnheten i

våte, grønne blader på ei svart grein

alle ansikter i en folkemengde

Jeg vil at hvert ord skal skinne

som små lysglimt

når de leses av andre

Ingenting blir igjen

ikke duggdråpene

eller frostrosene i graset

flaggermusene eller månen

Alt er som en varm menneskepust

mot et vinterkaldt vindusglass

Ei stjerne, et ansikt

Note:

Dette diktet er tilegna Magnar Wegger (1951-2016), venn, poet, pelsjeger og alvorlig moromann.

Dyret

Detaljer

Publisert lørdag 16. juli 2016 13:46

 Et loddent dyr

 følger meg nå

 hvor jeg enn går

Dyret er stort og svart

puster meg alltid i nakken

brøler når jeg skal sove

Kanskje er det en bjørn

med så smått grånende snute

klør ikke lenger så skarpe

en mage som aldri

helt kan fylles

Et dyr som flykter

i møte med mørket

Et loddent dyr

følger meg nå

vi likner hverandre

dyret og jeg

Et eneste ord

Detaljer

Publisert fredag 08. juli 2016 12:36

 Jeg er en råbukk

 har været deg lenge

 puster deg inn

 prøver å slippe

 frykten ut

 ditt blå skarpskytterblikk 

 treffer mitt hamrende dyrehjerte

redd for å bli ramma

av et eneste  ord

flådd med et smil

partert av myke

kjærlige hender

Likevel

Detaljer

Publisert fredag 17. juni 2016 11:32

 Jeg vil løse mysteriene

ord, tunger, øyne og hender

men er alt for urolig

Drikker whisky

for å fylle de svarte hullene i hode og bryst

når whisky ikke virker, tar jeg valium

likevel ligger jeg her  

prøver å regne ut

himmelens og nattas tyngde

Om pust, månen, og et hjerte

Detaljer

Publisert onsdag 08. juni 2016 15:47

Du puster med månens mørke lunger

fylles langsomt med blod

søvnen kommer heller ikke til meg

tenker at dette var Lorcas måne

men i natt trøster den ingen

Note:

Federico García Lorca (1898-1936), spansk poet, myrdet av fascister under den spanske borgerkrigen; 1936-1939.

Mellom blått og svart

Detaljer

Publisert torsdag 02. juni 2016 21:02

Under en fallende nattehimmel

mellom blått og svart

er jeg han

du kanskje ikke

vil tenke på

Mannen som vil

stille deg et spørsmål

men er redd for svaret

Dine blå øyne

er lyset som leder

linjene jeg skriver

for dine svarte pupiller

Destillert lykke

Detaljer

Publisert fredag 13. mai 2016 12:46

Jeg har sådd frø

i lange rader av ord

prøvd å plante små blomster i språket

Veit at alle mine fotefar

langsomt viskes ut med skumringa

når det siste lyset skinner i flasker og glass

Den skarpe, bittersøte smaken

oppløses på tunga

destillert lykke

gjør hodet lett

grepet rundt

pennen løsere

Som kanskje kan bli en sang

Detaljer

Publisert fredag 29. april 2016 19:13

 Vi snur oss sakte

mot hverandre

fra hvert vårt mørke

To halve mennesker

hvisker noe

som kanskje 

kan bli

en sang

Knekkprosa: Kanskje

Detaljer

Publisert torsdag 21. april 2016 14:04

Som student

i midten av 20-åra

kunne jeg kanskje

blitt alkoholiker

men ble lærer

bytta ut studier, øl og whisky

med kritt og jakker i cordfløyel

ei veske i skinn og et smil

som bare kanskje skjulte

min usikkerhet

Jeg var og er

ganske så tilfreds

med et liv i middelmådighet

å bli “poet” eller “forfatter”

tenkte jeg aldri på

da jeg begynte å skrive

for forskjellige skuffer

de to siste åra på universitetet

Nesten 20 år og faktisk et par bøker seinere

med noen dikt og noveller

på trykk i antologier og magasiner

mener jeg fortsatt at “poet” og “forfatter”

sjøl om det ikke er beskytta titler

lyder så alt for pompøst i mitt eget tilfelle

jeg skriver innimellom

og vedkjenner meg det

hans skrivende liv er kanskje

som et lappeteppe i mørke farger

ennå ikke er sydd sammen

eller et teppe revet i filler

kanskje er det som en urolig drøm

eller de desorienterte minuttene

etter at jeg våkner hver morgen

som fragmenter av ei virkelighet

jeg ikke har oversikt over

Første vårdag

Detaljer

Publisert fredag 15. april 2016 17:37

Første vårdag
og alt han kan tenke på
er hvor vakker høsten er