Hjem

To juledikt

Detaljer: Publisert mandag 21. desember 2020 15:13

God jul og godt nytt år, alle!

Tradisjonen tro, omtrent på denne tida, deler jeg de to juledikta jeg har skrevet.

Det første diktet er et alternativt juleevangelium:

Ennå våken

I mitt stjernekikkertårn,

blant mine gamle himmelkart og bokruller,

vet jeg ennå ikke hva jeg skal tro, flere år etterpå

Det var en lang reise for oss,

gjennom mange fremmede land,

vi fikk gnagsår av sadlene,

kameler og slaver trasket i sand og søle,

men lot seg lede av oss og en stjerne,

som bare vi kunne sette kursen etter

og en profeti om enda et gudebarns fødsel

Ville barnet være en vinløvkronet,

amforasvingende sviregud, som Dionysos,

en solgud, som Mithras, eller bare en uskyldig gutt,

som når han blir voksen visstnok skal sone

for alle menneskers synder

kjenne vekten av hele verden, naglet til et kors,

før han dør alene som alle oss andre

Da vi endelig kom fram til barnet

var det vinter og markene var øde,

det var ingen gjetere eller dyreflokker der

vi så en ung jente og mor, men ingen jomfru

Og jeg så en nyfødt gutt,

men tenkte kun på hans død,

jeg følte meg uvel, 

en følelse som ennå

holder meg våken om nettene

Noter:

Dionysos og Mithras, som nevnes i diktet, er to guder som er eldre enn Jesus. I følge tradisjonen ble de begge født den 24. desember. Så kirkens valg av denne datoen som Jesu fødselsdag var nok ikke en tilfeldighet.

Fra snl.no, parafrasert:

Juledag, 25. desember, også kalt Kristmesse. Festdag til minne om Jesu fødsel. Dagen er etter hvert blitt etablert som «Jesu fødselsdag», selv om denne i virkeligheten er ukjent. Det var først på 400-tallet at kirken la Jesu fødselsdag til denne datoen.

Julen er den yngste av kirkens store fester. De kristne i Romerriket begynte å feire Jesu fødselsdag 25. desember, de første tiårene etter at kristendommen ble innført som statsreligion. 

Festen er første gang nevnt i et dokument fra 336 etter vår tidsregning. De fleste kirkehistorikere regner med at den første gangen man feiret Kristmesse, må ha vært en gang i løpet av de første to-tre tiårene av det fjerde århundret.

Før den 25. desember ble gjort til Jesu fødselsdag, feiret romerne denne dagen sine solguder, blant dem Mithras, «solens følgesvenn», Sol Invictus.

Det andre diktet er et fabelprosadikt:

Solsnu

På den korteste dagen i året drikker jeg,

i et gammelt vertshus, sammen med gode venner,

vi skåler og skrøner, skråler og synger, drikker mer,

danser til musikken fra feler, fløyter og trommer

Mørkt øl flommer fra store seidler og større tønner,

over et åpent ildsted grilles en honningglasert gris,  

fra vertshustaket henger vintermisteltein, 

hender og lepper finner hverandre

Utenfor faller snøen stille og hvit,

på den korteste dagen i året

To haikudikt

Detaljer: Publisert fredag 18. desember 2020 08:46

Det er mer enn glass

mellom desemberregnet

og bordrosene 

Snø i desember?

Når vil barna spørre oss:

«Hvit jul, hva var det?»

Haiku

Detaljer: Publisert fredag 11. desember 2020 08:55

Kuldenetter nå,

men drømmene mine er

varme og grønne

Skumringsskogen

Detaljer: Publisert fredag 04. desember 2020 08:50

Desember har kommet til skogen,

året svinner med frosten,

bakken er dekket av rim,

hvit snø faller stille i den røde skumringa,

over revens spor, som var svarte i morges

Vi to står mellom mørke stammer

og gylne flekker av måneskinn,

ei ugle skriker i sin ensomhet, månen bærer ei maske av is

To haikudikt

Detaljer: Publisert fredag 27. november 2020 08:57

Vinterlys brenner

i alle kråkers øyne

nå i november

Øya dine er

to blå lys i november,

jeg trenger deg nå

Haiku

Detaljer: Publisert fredag 20. november 2020 09:35

Svart novemberregn,

små, vare lys i mørket

må vi verne om

Novemberhaiku

Detaljer: Publisert fredag 13. november 2020 19:00

Snø ville være

lettere, fordi him’len

er mindre hard da

Haiku

Detaljer: Publisert fredag 06. november 2020 08:38

Månen drypper gull

ned på blåfrossen bakke,

synet gjør meg varm

To haikudikt

Detaljer: Publisert fredag 30. oktober 2020 09:31

Lysskalden skriver:

«Lyset du treng finst», en trøst

i mørketida

 
Lysskalden er poeten Helge Torvund.

 
 
Lystrærne skinner

i den mørke gata mi,

høstløvet gløder

To haikudikt

Detaljer: Publisert fredag 23. oktober 2020 11:36

Kaldt oktoberregn

Inne er det godt og varmt

Jeg går ikke ut

Kjølig ute nå,

hører på høstjazz inne,

varm lyd i rommet

Haiku

Detaljer: Publisert fredag 16. oktober 2020 08:55

Kaldt om natta nå,

men dyna mi er så varm

at jeg drømmer snø

To haikudikt

Detaljer: Publisert fredag 09. oktober 2020 08:43

Det blir kaldere,

en flokk gjess flyr sørover,

jeg blir igjen her

 
 
En enslig gråspurv

på balkonggelenderet

gjør dagen min god

Haiku

Detaljer: Publisert fredag 02. oktober 2020 09:05

Himmelen brenner

og kråker søker sammen,

fryser som jeg  gjør

Haiku og Stæreflokkbokstaver

Detaljer: Publisert fredag 25. september 2020 09:20

Septemberjordbær,

smaken av søt, sein sommer,

snart kommer snøen

 
Orda i dikta mine

er fugler som flyr

med tankene

 
Bokstaver – svart på hvitt,

og en stæreflokk på himmelen,   

brun mot det blå

Haiku

Detaljer: Publisert fredag 18. september 2020 09:29

Høstens honningslys,

tid for langsomme tanker

og stille stunder

Grevlingfilosofi

Detaljer: Publisert fredag 11. september 2020 08:29

Jeg møtte Grevlingfilosofen

på rusletur en sein kveldstime i Fjor’n

«Tenker’ u stort du a’?» spurte jeg

Han snøfta, litt fornærma, og sa:

«Jeg tenker i hvert fall før jeg snakker,

men er så visst ingen gründer,

liker å tenke smått, mye på mus, sjølsagt,

og feite meitemarker, samt insekter som knaser,

på bær, frukt og røtter, liggeplasser i åkrene,

huler i høstsolvarme skrenter, fylt med løv og mose,

og måneskinn i vanndammer, har nok med slike tanker

Jeg har samla flere bunter gras til hiet mitt i høst,

så vi får mange frostrier i vinter»

Jeg takka Grevlingfilosofen for samtalen,

som vel egentlig var en monolog,

og vi gikk hver til vårt

En middelaldrende mann tøffer seg. Og slenger ut populærkulturelle referanser. (Det kan jo ikke gå bra.) Og et haikudikt.

Detaljer: Publisert fredag 04. september 2020 09:09

Jeg er for tøff for Netflix,

kulere enn kald øl,

heitere enn Sophie Elise, og så mye mer ekte,

jeg er ærligere enn alle verdens bloggere,

skitnere enn det skitneste på padda mi,

dypere enn dritten jeg synker i,

føler at jeg alltid har vært her før

Men egentlig er jeg ikke så tøff,

er bare et skremt, lite menneske

som sirkler og sirkler så usikker rundt deg

 
Kald septemberkveld,

tenker ikke på noe,

varm katt i fanget

Orddråper

Detaljer: Publisert fredag 28. august 2020 09:59

Enda en dag

er over nå,

jeg skriver dikt

både til deg

og til meg sjøl,

men orda blir

helt borte i

regn og i vind

Stella Polaris

Detaljer: Publisert fredag 21. august 2020 08:43

Jeg får ikke sove,

fordi ingen mild bris

blåser i natt heller,

men kinna mine er

så kalde av lengsel

Er i et komplisert

forhold med Nordstjernen

Melankolsk tilbakefall III og Hvis

Detaljer: Publisert fredag 14. august 2020 09:54

Jeg kan lukte hundedagene,

de stinker av våt kjøter

varmen klistrer skjorta

og gatestøvet til kroppen

Jeg tenker at jeg er som

den store svarte, husflua,

som igjen og igjen

flyr mot innsida av den skitne ruta

Jeg tenker at menneskene

holder stålhimmelen oppe,

og at evig liv ikke er noen trøst,

men et skrekkscenario

Jeg drømmer om at

landet synker og havet stiger,

at byen drukner,

og alt som blir igjen er mausoleer

i betong, glass og blinkende neon,

men jeg snakker ikke høyt om syndefloder,

at det er helvetes varmt disse dagene,

eller at nettene stadig er kalde

Jeg hører havets sang

bruse i mine blodårer

Hvis jeg kunne løpe,

ville jeg løpe til stranda,

bort fra den brennende byen,

sammen med fire hvite skumhester

Og hvis jeg kunne svømme,

ville jeg svømme lang ut,

langt ned, helt til bunnen,

sammen med fire hvite skumhester

To haikudikt

Detaljer: Publisert fredag 07. august 2020 09:21

I

Tomatplantene

mine har daua, og nå

er jeg litt deppa

II

Augustnatt ute,

rød måne og gylne løv

Jeg venter på høst

Melankolsk tilbakefall II

Detaljer: Publisert fredag 31. juli 2020 09:16

Jeg går midt i mengden,
mine øyne like tomme
og mitt ansikt like uttrykksløst
som alle andres,
taus blant de tause
Enda en søvngjenger
blant søvngjengere,  
våre føtter subber
langs de lange fortauene,
sol eller regn, samme for oss,
for vi føler ikke lenger

Men om nettene
drømmer jeg ennå
at du skal hviske:
«La oss holde hverandre hardt,
  vi to skal aldri mer være aleine»

Jeg sitter og drikker
bitter i en bar, 
alle er aleine her
med ensomheta si,
men vi våger hverken
å se på hverandre
eller på oss sjøl i speilet
Alle lukter litt
av desperasjon og død
Snart snubler vi hjem igjen
hver for oss

Men om nettene
drømmer jeg ennå
at du skal hviske:
«La oss holde hverandre hardt,
  vi to skal aldri mer være aleine»

Haiku

Detaljer: Publisert fredag 24. juli 2020 08:46

Mesteren malte

ikke dine blå øyne

Og nå er du blind

Melankolsk tilbakefall og Ordild: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 17. juli 2020 10:34

I
 
Dette diktet

er for alle oss

som frykter

at våre små ord

ikke blir hørt

når vi hvisker,

for alle oss

som frykter

de stille skumringstimene

og timene før daggry

når vi er aller mest aleine,

for alle oss

som frykter

at vi ikke blir elska

når vi elsker

II

 
Inspirasjonens flammende muse

setter fyr på min fantasi

Ord brenner som gyllen ild

på mine lepper og fingertupper

Jeg flyr som en fugl, en vakker, hvit due,

ser ned på menneskene, elsker alle

Den mørke damen: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 10. juli 2020 09:28

Mine mange fiender samlet seg mot meg,

jeg så min død i deres sorte øyne

og skarpe sverd i deres hender,

de lo høyt og talte ille om meg

Jeg ble redd og vred, ropte ut min redsel og mitt sinne

Da revnet jorden, Den mørke damen kom ridende

opp fra Underverdenen og over den øde heden,

kledd i sitt lange, sorte hår, med ild i øynene,

hennes store, sorte hests hover slo gnister mot bakken

Jeg falt på mine knær og ba henne om

å gi meg bueskyttere og riddere,

med lange lanser og skinnende sverd

Hun svarte: «Frykt ikke!

Dine fiender er ikke verdige din tid og dine krefter,

la deres onde tunger tale, deres ord vil felle dem,

de vil falle over egne sverd

Stå opp for alt du tror på og du vil alltid seire!

Jeg vil aldri la deg være alene»

Mitt hjerte svulmet stort og rødt av mot,

jeg snudde ryggen til alle som ville meg vondt

Den mørke damen var nå blitt til fire ryttersker

som red beskyttende foran og bak og på begge sider av meg

På den ytterste strand, ved havet lengst i vest: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 03. juli 2020 09:10

Jeg lengter så inderlig tilbake
til den vakre sommerkvelden
da jeg stod på den ytterste strand, ved havet lengst i vest,
fullmånens strålegull glitret i de blå bølgene
Jeg skimtet bittesmå havalver i båter av halve blåskjell,
de satt så stolte i sine sølvskinnende fiskeskjellsrustninger,
med strandsivspyd og sneglehushorn i hendene
Så kom en sel svømmende lekent mot meg,
den hoppet opp på en sten, like ved der jeg stod,
kastet hammen, ble til en vakker jente,
med hår som skinte gyllent i månelyset og store havblå øyne
Hun smilte mot meg og sa: «Kom - svøm med meg da!»
Jeg kastet kofte, støvler og brok og løp ut i brenningen,
vi svømte og lekte sammen hele natten,
sovnet på stranden i gryningen,
da jeg våknet var seljenta borte
Jeg lengter så inderlig tilbake
til den vakre sommerkvelden
da jeg stod på den ytterste strand
ved havet lengst i vest