Hjem

To søstre: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 16. august 2019 08:57

I en liten landsby

bor det en jente

som ikke snakker,

men synger hele sin lille verden

Hun synger skinnende sol og sort jord

hun synger grønne spirer og regn,

hun synger vind, og barn

som blåser løvetannfrø,

hun synger gyllent korn og alle høstens farger

Hun synger skumring, både hester og kyr står tettere sammen

hun synger alle landsbyens mennesker i søvn

Jeg kan aldri synge som henne

Og jenta har en søster

som synger fjellene

hun har dagens første sol

og nattens første stjerner i øynene

Hun synger alt lys i lyngen,

puster vind,

hennes armer er åpne

og vide som vidder

hun ler som en liten bekk,

er stille som stein,

hun drømmer ørner i svev

Jeg vil gå til henne

To skognetter: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 09. august 2019 08:45

En nesten skogskumringsskjult landsby
solnedgangsgull blinker i glugger av glass
folk hvisker i de små husene
venter på en sval natt
I det gyllengrønne kveldslyset, i busker og kjerr,
sitter småfuglene tett, kvitringen stilner sakte
Der hvor engen ender og trærne står stille
skinner stjernene mellom grenene
og taggene i Kronhjortkongens gevir
han ser på meg og jeg ser på ham
våre øyne møtes
før vi går hver vår vei

Den var alltid så sky
og flyktet fra alle mennesker
jeg alene så den så vidt en gang
en natt jeg vandret i en stor skog
og sang så lavt så lavt
da svarte den meg med sin egen spede sang,
men nå er visst sangen stilnet for alltid
de lærde sier den er død,
men de lærde vet ikke alt,
de vandrer ikke i skogene
så kanskje lever stillheten ennå
et sted dypt i det grønne

Minner og et helt hav: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 02. august 2019 10:15

Hvor ender himmelen?

Hvor begynner havet?

Tre jenter

varme og nakne

løp og lo

i gyllen sand

Tre kropper

av bronse i det blå havet

myriader av dråper

i luften omkring dem,

skinnende av sommersollys

holdt hverandre i hendene,

hoppet og danset,

svømte på mage og rygg,

over og under vann

Kanskje de var barn av bølgene?

Kanskje lå sølvskinnende fiskehammer

gjemt under stener på stranden?

De enset meg ikke

der jeg dagdrømte og diktet

Men da de endelig så meg

lo de enda mer

En av dem

svømte til svaberget

der jeg satt

gikk i land og gav meg

smilende en bit av glass

før hun stupte ut i vannet igjen

En bit av glass

lenge og sakte slipt

av vann og sand

En bit av glass

som rommer minnene

om denne dagen

og et helt hav

Gjeddedrømmer: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 26. juli 2019 09:26

Ettermiddagssolens stråler

skinner ned i mellom

skogens trær, grener og blader,

lyser grønt i blå sjø

I den gylne skyggen av siv

gjemmer en gjedde seg

i sin sølvskjellrustning

han er århundrer gammel,

stor og slu og glupsk

har aldri bitt på en krok,

blitt fanget i et garn,

eller blitt spiddet av et spyd

Jeg sitter og døser og drømmer ved sjøens bredd

drømmer gjeddedrømmer, drømmer meg større og større,

så stor at jeg kan kveile meg rundt hele sjøen,

rundt en hel verden,

hvis jeg biter meg selv i halen

Våkner brått

føler den kalde sjøkongens onde øyne på meg,

der han vaker i vannflaten,

kjenner hans evige hunger og hat

forstår ham

Skognatt: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 19. juli 2019 09:58

Jeg legger ved på bålet

skogen i veden synger sanger

om da veden var skog

Jeg ligger på ryggen

skyene er sauer som beiter

på himmelens kveldsblå sletter

Jeg ser opp på nattehimmelen

stjernene er øyer jeg kan seile til

er kaptein på søvnens skip

Ikke av denne verden: Et underlig møte: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 12. juli 2019 09:11

Vi vandret i morgenlyset,

stille og undrende,

i en urskog eldre

enn vår verdens sivilisasjoner

Så lyset som skinte

i eviggrønne barnåler og blader

og duggdråper som glitret i

grønn mose og høgt gras

Var så små og ubetydelige

i den store skogen,

følte ærefrykt,

som om vi var

de første mennesker

Holdt hverandre i hendene,

uten at vi visste når

vi hadde grepet dem

Vi så dem i en lysning i skogen

to mosemennesker,

en kvinne og en mann,

eller kanskje de var barn,

for de var så mye mindre enn oss,

i legeme og lemmer

og som barn var de nakne

Håret var som mose,

huden var det samme

De bar kurver av flettede blader

som de sanket planter i

Da de så oss

med sine store, skoggrønne øyne

var det som de ikke så oss

for vi var ikke av denne verden

Livets dans: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 05. juli 2019 08:52

Vi våkner på et høyloft lenge etter hanegal

smaken av vin og kyss på våre lepper

og vage minner om musikk og dans kvelden før

vi smiler sjenert til hverandre i halvmørket

husker ingenting og glemmer aldri

eller husker alt, men glemmer det i morgen

Jeg sitter på torget

under en hundreårsek

med nok et krus vin

prøver å skrive om henne,

men to turtelduer i grenene

over mitt hode distraherer meg

III

Det er skumring

og jeg vet ennå ikke

hvem hun er

så jeg sier far vel

Månens lys gjør veien hvit

jeg vandrer videre

mot neste landsby

neste dans

Askesommer: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 28. juni 2019 08:49

Sommersolverv alene i en sort skog

vinden jager røde skyer

skjuler stjerner

Horngudens ville heksefølge flyr

lyn flerrer himmel

slår ned så nære

jorden skjelver

tordendrønn i vest

eldgammel gran brenner

gjør meg liten, i en liten koie

når dagen demrer gløder granen ennå

det er aske i luften

I et tårn i Eboria: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 21. juni 2019 08:49

Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,

leste eldgamle pergamentruller,

i månelys og flakkende oljelampeflammer,

da en sorgsort liten fugl

fløy inn gjennom det åpne blyglassvinduet

Jeg visste at fuglen det var deg

og at du fløy til meg fordi du trengte hvile,

så jeg løftet deg varsomt opp,

holdt deg så forsiktig i hendene mine,

kjente at kroppen din skalv,

følte ditt ville hjerte slå

vi ble sittende slik, helt stille, til morgengry

Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,

leste eldgamle pergamentruller,

en mild bris blåste varsomt inn

gjennom det åpne blyglassvinduet,

fikk oljelampeflammene til å flakke

To sommerelskende og viltdansende møll

kom flygende og jeg ble vitne

til både et bryllup og en begravelse i ild

Dikt til Mamma på 70-års dagen. Og et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 14. juni 2019 09:26

Du løfta og leide meg
helt til jeg var klar
til å leve mitt eget liv
Du løfter og leier meg ennå
når jeg trenger det

Varsomt holdt
du meg

Nå holder du
en spade

Graver
i jorda

Nennsomt sår du
frø og spirer

Planter og trær
vil gro i din omsorg

Slik jeg også
gjorde og gjør

III

Du og jeg
vi to
er oss sjøl
og hverandre

Gullmunns andre sang

Jeg er fri som tanken

står opp med solen

sover under stjernene

tenker langsomme tanker

sammen med trær og stener

vandrer med vinden

flyr høgt på himmelen med falken

løper langt i lyngen med haren

svømmer oppover store elvestryk med laksen

men jeg kommer alltid når du kaller

Gullmunns første sang: Et fabelprosadikt. Og politisk poesi

Detaljer: Publisert fredag 07. juni 2019 08:52

Hvis du vil vandre

med meg, du vakre,

så skal jeg vise deg

Kronhjortkongens egen kilde,

glemte steder i gamle skoger,

hvor alver ennå danser og synger,

sletter hvor mosegrodde stener

vokter porter til andre verdener,

som vi ikke lenger kan se

Jeg skal vise deg hvite vidder,

under sorte fjell,

hvor mennesker

aldri før har vandret

Hvis du vil seile

med meg, du vakre,

så skal jeg vise deg

De evigunges øy

hvor strendene er gylne,

graset alltid er grønt

og alle er lykkelige

de synger og danser,

drikker og elsker

Hvis du vil vandre

med meg, du vakre

Og nå: Noe helt annet: Politisk poesi!
Se opp for et rim i andre vers:

Hun smiler fortsatt

til kameraene,

vi kan

så vidt se det

Hun vil aldri

si det offentlig,

men statsministeren

er lei nå

Noen kalte henne

«Jern-Erna»

andre kalte henne

«Stjerna»

Det er

lenge sida

Det er riper

i teflonbelegget

Huset på heden: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 31. mai 2019 10:35

Dette hendte en gang

jeg hadde vandret hele dagen

over øde heier og heder

i tåke og regn

kald og våt var jeg

Det var skumring

da jeg syntes å skimte

et lite hus ute på heden

jeg kom nærmere

visst var det et hus av sten,

og stenene var dekket av mose

I døråpningen sto en jente

kun kledd i en kort kofte av lin

hun hadde bare ben,

en stor, sort katt

gned seg mot hennes legger

jenta var vakker

hun hadde langt ravnsort hår,

så på meg med gylne øyne og sa:

«Du ser kald og våt ut, min vandrende venn,

er du sulten og trett kan du få mat og hvile

her hos meg i natt»

jeg takket ja og gikk inn

På gulvet lå det frisk halm

blandet med kamilleblom og mynte

på ildstedet brant en ild

og over ilden hang en gryte,

fra gryten steg en deilig duft av kraftig kjøttsuppe

det stod en badestamp på gulvet

med rykende varmt vann

fra taket hang det røtter og urter

jeg kunne kjenne igjen alrune, bulmeurt og krypmure

Jenta med det ravnsorte håret og de gylne øynene sa:

«Heng hatten og kappen på veggen der,

ta av deg støvlene, koften og broken

så kan du ta deg et bad,

mens jeg gjør ferdig suppen»

jeg nølte litt, men gjorde som hun sa

satte meg i stampen og lauget mitt lemstre legeme

Mens jeg ennå satt i badet

kom jenta med en bolle suppe

hun så på meg med smale øyne mens jeg spiste

så lot hun koften falle og kløv opp i stampen

«La all skam fare, her finnes ingen synd», hvisket hun

Det neste jeg husker er at jeg våknet

av at en gjeterhund slikket meg i ansiktet

jeg lå naken i lyngen, klærne mine var spredd rundt

en gammel gjeter sto og så forundret på meg

jeg kledde meg fort, mens jeg stammende fortalte

om huset av sten med mose på veggene,

og jenta med det ravnsorte håret og de gylne øynene

gjeteren så lenge på meg og sa:

«Jeg har hørt en historie om at det en gang for lenge siden

sto et hus her et sted og at det i det huset bodde en heks»

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om hva som hendte meg på heden

men kanskje er det slik at også gjengangere gjerne vil

kjenne varmen fra en annen kropp nå og da

Møte med to jenter: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 24. mai 2019 09:02

Dette hendte en gang

jeg vandret langs en støvete veg

min følgesvenn ravnen

svevde over mitt hode

Da jeg hadde gått et stykke

kom det en jente i en sort kjole imot meg

hun gråt og holdt sitt hjerte i hendene,

strakte ut armene og ville gi det til meg

hjertet var lite, stille og sort

jeg tok det ikke imot, gikk bare videre

sa ingenting, ravnen sa ingenting

Da jeg hadde gått et stykke til

kom det en jente i en rød kjole imot meg

hun smilte og holdt sitt hjerte i hendene,

strakte ut armene og ville gi det til meg

hjertet var stort, bankende og rødt

men jeg tok det ikke imot, gikk bare videre

sa ingenting, ravnen sa ingenting

Etter å ha gått enda et stykke i stillhet

sa min venn ravnen:

«Si meg, har du sett ditt eget hjerte?»

Møte med to gutter: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert torsdag 16. mai 2019 08:48

Fredagsdiktet, på en torsdag!

Det skal visst være en stor, nasjonal feiring i morra. Derfor kommer Fredagsdiktet i dag:

Dette hendte en gang

jeg hadde vandret hele dagen

det var skumring da jeg så røken

fra skorstenene i en landsby,

tenkte å gå dit for å søke ly for natten

gikk forbi en elv og på et sted ved bredden

sto det to store sørgepiler ved siden av hverandre

Da syntes jeg å høre en hvisken:

«Sett deg ned ved de to trærne,

så skal du få høre en trist historie»

Jeg satte meg ned for å drømme og dikte,

fant frem pergament og fjærpenn fra skinnsekken min

Med ett ble det kaldere,

og jeg skimtet to skikkelser,

som skygger mellom de to trærne

«Hvem er dere?», hvisket jeg

«Vi var to gutter som levde for lenge siden,

i landsbyen her

vi var unge, vakre, sterke og smidige

jaktet i skogen og fisket i elven

vi var venner og vi var glade i hverandre,

men vi forstod snart at vår kjærlighet

bare kunne hviskes om

En dag etter at vi hadde badet i elven

og vi lå ved bredden for å la solen tørke våre kropper,

trodde vi at ingen kunne se oss, så vi omfavnet hverandre,

men vi ble sett av noen gutter og jenter fra landsbyen,

som også kom for å bade, de løp skrikende

og skrålende tilbake

for å fortelle alle hva de hadde sett, vi kledde stille på oss,

fylte brokene og koftene våre med stener,

og sammen gikk vi hånd i hånd ut i elven

samtidig begynte de to sørgepilene du ser her å spire»

«Dere vil ikke bli glemt», hvisket jeg,

«for jeg har skrevet ned deres historie

og skal fortelle og synge den så lenge jeg har røst

det sverger jeg, han som kalles Gullmunn,

Rimsmeddrotten og Trubadurprinsen»

Møte med en mus: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 10. mai 2019 08:48

Dette hendte en gang
jeg gikk langs en støvete vei
i landet med mange navn
sammen med mine faste følgesvenner, ravnen og reven
Plutselig hørte vi pipelyder like foran mine føtter
vi så ned på en liten mus, som sa:
«Jeg er en rasende mus! Hør meg brøle!
Og jeg er så sulten at jeg kan ete hele verden!»
«Sier du det, Herr Mus», sa min venn reven
«Selv har jeg aldri vært så sulten,
men jeg er sulten nok nå til å ete deg!»,
Han slukte den rasende musa i en jafs
«Det der var en mus som var stor i kjeften,
men en liten munnfull»,
skrattet min venn ravnen

I landet hvor de kaller meg konge: Et fabelprosadikt

Detaljer: Publisert fredag 03. mai 2019 09:24

Før ukas dikt vil jeg fortelle dere noe: Jeg har nå skrevet ferdig manuset til boka som skal komme ut på Epos forlag til høsten. Den skal hete: «Kjærlighetshildringer». Det er sjølsagt den beste boka jeg har skrevet. Den siste boka er alltid det. «Kjærlighetshildringer» handler, ikke overraskende, mest om kjærlighet. Jeg kommer ikke til å fortelle hvorfor boka handler om det…

Nå har jeg lyst til å prøve og skrive noen andre dikt. Forrige helg kom jeg på et nytt ...konsept, trur jeg da, nemlig Fabelprosadikt. Jeg vil ikke forklare konseptet. Forhåpentligvis skjønner dere det etter hvert som dere leser dikta. Og hvis ikke, så skal alle dikta få undertittelen «Et fabelprosadikt». Så da veit dere i hvert fall at det er det dere leser. Disse dikta kommer ikke til å skrives på radikalt bokmål, som jeg ofte har gjort før. Det passer bedre med en mer konservativ språkform.

Diktet som følger er det første av disse dikta. Hvem veit, kanskje de også blir samla i ei bok?

Ved å vandre stille langs søvnens stier

kommer jeg til et land

med like mange navn som her er folk

i dette landet kaller noen meg konge

og jeg har også flere navn her:

Gullmunn, Rimsmeddrotten,

Fjærpennfyrsten, Bøkenes beskytter,

Historiefortellernes hertug og Trubadurprinsen

Jeg bærer en krone av friske kvister,

eviggrønne løv og hvitveis som aldri visner

både min brok og min kofte er av grønt lin,

mine støvler er av rådyrskinn

Jeg er alltid ung her,

mitt hår og mitt skjegg

er langt og helt uten grått

mine øyne skinner som stjerner

som speiler seg i dypgrønne skogtjern

min latter lyder som en bekk om våren,

eller runger som et rullesteinsras

mine bein er lange og mine armer er sterke

Her kan jeg dikte så steinstatuer gråter

og fortelle historier som holder hele landsbyer våkne

gjennom lyse og mørke netter, jeg kan synge,

spille fløyte, lyre, slå på tromme og danse

Mitt rike er befolket av

poeter og historiefortellere,

trubadurer, gjøglere, dansere, skuespillere

og andre farende fanter

Jeg vandrer i skoger og over fjell,

seiler på store sjøer,

reiser til hvite marmorbyer

med gylne kupler og spir

en ravn og en rev er mine faste følgesvenner,

for i dette landet kan jeg snakke med dyr

Hvis vi møtes på mine vandringer

vil jeg hilse og hylle deg

Ny tidsregning

Detaljer: Publisert fredag 26. april 2019 11:25

Da jeg var eldre
tenkte jeg ofte:
«Å være voksen er
å dø litt hver dag»
Men jeg er blitt
yngre med åra
etter din tidsregning

Det hvite og det stille

Detaljer: Publisert fredag 12. april 2019 09:04

Du er det hvite
i dikta mine
pustepausene
stillheten etterpå

Dagen er som en stille skog
du skjelver med de hvite bjørkene,
den aprilblå himmelen og den kalde sola
kanskje du våkner med fugler i morra

Skrivesperre

Detaljer: Publisert fredag 05. april 2019 09:37

Jeg drømmer
om alle drømmene
jeg skal drømme

Jeg dikter
om alle dikta
jeg skal dikte

Jeg skriver
på et dikt
jeg skriver på

Diktet heter
«Hvis du går, hvor skal jeg gå?»
Jeg kommer ikke lenger i dag heller

Lyrisk grus

Detaljer: Publisert fredag 29. mars 2019 08:41

Poeten Lawrence Ferlinghetti skreiv:

«Constantly risking absurdity and Death

whenever he performs

above the heads of his audience

the poet like an Acrobat

climbs on rhyme

to a high wire of his own making»

Lyrikk er akrobatikk uten sikkerhetsnett for meg også

sjøl om jeg ikke kaster meg ut i lufta

med høytsvevende poesi,

men snubler i jordord, sklir i språkgrus

og plukker bokstaver som småstein

for å skrive navnet ditt

på tusen forskjellige måter

Transformasjon

Detaljer: Publisert fredag 22. mars 2019 08:58

Vi sover med åpne øyne
veit det er farlig, veit ikke
når drømmer blir dager
Er vi våkne nå?
Kan en stein bli ei stjerne
i handa mi i handa di?

Under andre stjerner

Detaljer: Publisert fredag 15. mars 2019 10:43

Enda ei natt under andre stjerner
vinden virvler opp ørkensand
det er ingen trær her, og graset er stridt og gult
de eneste dråpene som faller i dette tørre landet er tårer
sjøl hestene og kamelene har store, sorgtunge øyne
jeg er en soldat med brynje og sandaler av lær,
holder ei bue av barlind hardt i handa,
pilene mine har skaft av bambus og spisser av bronse
her jeg står i grålysninga på en stor mur av stein
speider etter fienderytterne fra steppene
er redd for hva jeg kan se i horisonten
veit ikke hvor mine soldatkamerater er,
jeg er helt aleine
så kjenner jeg ei hand på skuldra
snur meg sakte og ser dine blå øyne
og lyse hår under hjelmen av lær
er ikke lenger redd og aleine
for nå er du her igjen, i natta under andre stjerner

Skrik

Detaljer: Publisert fredag 08. mars 2019 09:28

Du sier
at du er
stille inni deg

Men jeg
hører deg
skrike inni meg

I lyset fra en drøm

Detaljer: Publisert fredag 01. mars 2019 08:40

Jeg våkner sakte i lyset fra en drøm

det er et mildt lys som gjør dagens farger duse,

et lys som får katter til å male og hunder til å tie,

folk i gatene til å smile og hilse på hverandre,

stressa bilister til å puste roligere og kjøre saktere

det er et lys som får kaffen i koppen min til å skinne svart,

som gjør at jeg kan skrive disse orda

uten å skjelve på handa

det er det samme lyset som lever i øynene dine

Kjærlighet mellom skumring og demring

Detaljer: Publisert fredag 22. februar 2019 09:07

Dette er et dikt for oss
som elsker mellom skumring og demring

Hver dag sola går opp
er vi redde for at den ikke skal gå ned igjen
hver natt månen skinner
er vi redde for at det skal bli for lyst

Og når vi elsker er vi redde for
at kjærligheten skal bli virkelig
når vi hvisker er vi redde for å bli hørt
men når vi tier er vi redde for at det blir for stille

Dette er et dikt for oss som elsker
og er redde

Hva er kjærlighet
kjærlighet er også et ord
og i Norsk etymologisk ordbok
av Yann De Caprona
kan jeg lese at «kjær» betyr
«Å være glad i»

Ordet kommer fra norrønt kærr,
fra gammelfransk ker (jamfør fransk cher)
og latin carus, som betyr nettopp «kjær»
engelske ord som «caress» og «cherish»
kommer også fra carus,
men de er og beslekta med «caraid»,
som på gælisk og irsk betyr «venn»
og med «cariad» som på walisisk betyr «kjærlighet»

Men jeg trenger ikke å vite alt dette
for jeg holder kjærligheten i henda dine

Å drømme himmelhester

Detaljer: Publisert fredag 15. februar 2019 08:58

Jeg hører på
strupesang fra steppene
men ute er det snøstille

Jeg hører på
strengespill fra Sahara
men ute er det snøstille

Jeg drømmer
blå himmelhester
med svarte tordenskyhover

Du rir på en himmelhest i natt
med silkeslør foran ansiktet
veit du at det er jeg som drømmer deg

Note:
Musikken som nevnes i diktet er av gruppene Huun-Huur-Tu og Tinariwen.

Snøfnugg

Detaljer: Publisert fredag 08. februar 2019 09:19

Blått lys over alt det hvite
snøfnugg i ditt gylne hår

Å krangle med Keats

Detaljer: Publisert fredag 01. februar 2019 08:56

I diktet «Søvn og poesi » spør Keats
Hva er varere enn en sommerbris
Hva gir mer ro enn duften av ei rose
Hva gir mer trøst enn summinga av ei humle
Hva gir bedre helbred enn løvtrær
Hva er mer hemmelig enn et godt skjult nattergalsrede
Først søvn, så poesi, svarer han sjøl
og han bruker mer enn 400 linjer på svaret
Og hvem er så jeg til å krangle med Keats
ikke sover jeg noe særlig
ikke skriver jeg poesi som ham heller
men svaret mitt på Keats sine spørsmål
er likevel et helt annet, kortere er det også
du veit hva det er, hvordan kan jeg
drømme verden uten deg