Sol, skygger og sjø: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 04. oktober 2019 09:52
Langt der oppe,
over skogen,
skinner solen
skygger i vann
her jeg sitter
ved sjøens bredd
dette er
en god dag
Sommerengsyn: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 27. september 2019 08:50
Synet av en sommereng
med vakre markblomster
gjorde at jeg ble som et barn igjen
En liten gutt som lo og løp
etter fargerike sommerfugler
og lekte at han var Vinden
Eller kanskje han var Vinden
som lekte at han var en liten gutt?
Frostnetter og nattgjester: Fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 20. september 2019 09:52
Jeg ser stjernene
på himmelen
føler frosten mellom dem
skogens små og store nattdyr
gjør det samme
skjelver i sine spor
vi vet hva
som venter
Krypplanter sølvskinnende av frost
kryper så sakte inn i huset
hvor jeg nå sover om natten
små grønne flammer
lyser opp i mørket
Forbannet være skogbrennere og tømmerhuggere: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 13. september 2019 10:32
Månen er skjult
bak røde og sorte tordenskyer
vi er samlet i en heksesirkel
på en slette i skogen,
hvor eldgamle, mosegrodde bautastener står
Jeg har Horngudens rolle,
vår gudinnens ektemake,
i denne nattens magiske ritual,
har en blek geitebukkskalle
med store horn på mitt hode
et geiteskinn over skuldrene,
ellers er jeg naken
en ung jente spiller rollen som vår gudinne,
hun er kledd i kranser av skogblomster
rundt oss står de andre kvinnene i sirkelen
alle like nakne
Vi kaller på den røde månens
og den sorte jordens gudinne,
livets og dødens,
kjødets og blodets gudinne,
hun som hevner
Vi danser, vi synger,
drikker saften fra Belladonnaurt,
skriker som ravner,
uler som ulver,
river oss i håret,
klorer oss til blods
Og vi forbanner
skogbrennere og tømmerhuggere,
alle som bringer ild og jern
til de siste stille steder
og ber om at vår gudinnes vrede
skal ramme dem
må de sakte miste synet
må deres legemer
langsomt råtne
må de dø i pine
La det skje
Kjolen: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 06. september 2019 10:11
En nattergal synger
blant ferskenblomstene
I en hage
hvor jeg er en ubuden gjest
Hvis hagens eier visste at jeg var her,
ville tjenerne hans kjeppjaget meg
Måneskinn
gjennom et åpent vindu
En jente
i en gjennomskinnelig kjole
To smil
en omfavnelse
Regn, måne og henne: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 30. august 2019 08:57
Duskregn over jord
hardtråkket av generasjoner,
bladene på det eldgamle eketreet
hvisker til hverandre i skumringen
i den gamle vertshusgården
Jeg ber verten om nok et vinskinn,
for månen er min venn
og jeg må vandre videre
Jeg vil aldri glemme
hun som alltid danset barbent
i regnvått gras, i sin lette linkjole,
med et ansikt som skinte
i månens milde lys,
hun med de store, sorte øynene
Sommerhøst: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 23. august 2019 18:57
Villepler som små soler
fra gren til hånd til munn
søt smak av sommer
Høst og skumring i gras
under trærnes skygger
hvor vi står så tett sammen
To søstre: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 16. august 2019 08:57
I en liten landsby
bor det en jente
som ikke snakker,
men synger hele sin lille verden
Hun synger skinnende sol og sort jord
hun synger grønne spirer og regn,
hun synger vind, og barn
som blåser løvetannfrø,
hun synger gyllent korn og alle høstens farger
Hun synger skumring, både hester og kyr står tettere sammen
hun synger alle landsbyens mennesker i søvn
Jeg kan aldri synge som henne
Og jenta har en søster
som synger fjellene
hun har dagens første sol
og nattens første stjerner i øynene
Hun synger alt lys i lyngen,
puster vind,
hennes armer er åpne
og vide som vidder
hun ler som en liten bekk,
er stille som stein,
hun drømmer ørner i svev
Jeg vil gå til henne
To skognetter: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 09. august 2019 08:45
I
En nesten skogskumringsskjult landsby
solnedgangsgull blinker i glugger av glass
folk hvisker i de små husene
venter på en sval natt
I det gyllengrønne kveldslyset, i busker og kjerr,
sitter småfuglene tett, kvitringen stilner sakte
Der hvor engen ender og trærne står stille
skinner stjernene mellom grenene
og taggene i Kronhjortkongens gevir
han ser på meg og jeg ser på ham
våre øyne møtes
før vi går hver vår vei
II
Den var alltid så sky
og flyktet fra alle mennesker
jeg alene så den så vidt en gang
en natt jeg vandret i en stor skog
og sang så lavt så lavt
da svarte den meg med sin egen spede sang,
men nå er visst sangen stilnet for alltid
de lærde sier den er død,
men de lærde vet ikke alt,
de vandrer ikke i skogene
så kanskje lever stillheten ennå
et sted dypt i det grønne
Minner og et helt hav: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 02. august 2019 10:15
Hvor ender himmelen?
Hvor begynner havet?
Tre jenter
varme og nakne
løp og lo
i gyllen sand
Tre kropper
av bronse i det blå havet
myriader av dråper
i luften omkring dem,
skinnende av sommersollys
holdt hverandre i hendene,
hoppet og danset,
svømte på mage og rygg,
over og under vann
Kanskje de var barn av bølgene?
Kanskje lå sølvskinnende fiskehammer
gjemt under stener på stranden?
De enset meg ikke
der jeg dagdrømte og diktet
Men da de endelig så meg
lo de enda mer
En av dem
svømte til svaberget
der jeg satt
gikk i land og gav meg
smilende en bit av glass
før hun stupte ut i vannet igjen
En bit av glass
lenge og sakte slipt
av vann og sand
En bit av glass
som rommer minnene
om denne dagen
og et helt hav
Gjeddedrømmer: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 26. juli 2019 09:26
Ettermiddagssolens stråler
skinner ned i mellom
skogens trær, grener og blader,
lyser grønt i blå sjø
I den gylne skyggen av siv
gjemmer en gjedde seg
i sin sølvskjellrustning
han er århundrer gammel,
stor og slu og glupsk
har aldri bitt på en krok,
blitt fanget i et garn,
eller blitt spiddet av et spyd
Jeg sitter og døser og drømmer ved sjøens bredd
drømmer gjeddedrømmer, drømmer meg større og større,
så stor at jeg kan kveile meg rundt hele sjøen,
rundt en hel verden,
hvis jeg biter meg selv i halen
Våkner brått
føler den kalde sjøkongens onde øyne på meg,
der han vaker i vannflaten,
kjenner hans evige hunger og hat
forstår ham
Skognatt: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 19. juli 2019 09:58
Jeg legger ved på bålet
skogen i veden synger sanger
om da veden var skog
Jeg ligger på ryggen
skyene er sauer som beiter
på himmelens kveldsblå sletter
Jeg ser opp på nattehimmelen
stjernene er øyer jeg kan seile til
er kaptein på søvnens skip
Ikke av denne verden: Et underlig møte: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 12. juli 2019 09:11
I
Vi vandret i morgenlyset,
stille og undrende,
i en urskog eldre
enn vår verdens sivilisasjoner
Så lyset som skinte
i eviggrønne barnåler og blader
og duggdråper som glitret i
grønn mose og høgt gras
Var så små og ubetydelige
i den store skogen,
følte ærefrykt,
som om vi var
de første mennesker
Holdt hverandre i hendene,
uten at vi visste når
vi hadde grepet dem
II
Vi så dem i en lysning i skogen
to mosemennesker,
en kvinne og en mann,
eller kanskje de var barn,
for de var så mye mindre enn oss,
i legeme og lemmer
og som barn var de nakne
Håret var som mose,
huden var det samme
De bar kurver av flettede blader
som de sanket planter i
Da de så oss
med sine store, skoggrønne øyne
var det som de ikke så oss
for vi var ikke av denne verden
Livets dans: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 05. juli 2019 08:52
I
Vi våkner på et høyloft lenge etter hanegal
smaken av vin og kyss på våre lepper
og vage minner om musikk og dans kvelden før
vi smiler sjenert til hverandre i halvmørket
husker ingenting og glemmer aldri
eller husker alt, men glemmer det i morgen
II
Jeg sitter på torget
under en hundreårsek
med nok et krus vin
prøver å skrive om henne,
men to turtelduer i grenene
over mitt hode distraherer meg
III
Det er skumring
og jeg vet ennå ikke
hvem hun er
så jeg sier far vel
IV
Månens lys gjør veien hvit
jeg vandrer videre
mot neste landsby
neste dans
Askesommer: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 28. juni 2019 08:49
Sommersolverv alene i en sort skog
vinden jager røde skyer
skjuler stjerner
Horngudens ville heksefølge flyr
lyn flerrer himmel
slår ned så nære
jorden skjelver
tordendrønn i vest
eldgammel gran brenner
gjør meg liten, i en liten koie
når dagen demrer gløder granen ennå
det er aske i luften
I et tårn i Eboria: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 21. juni 2019 08:49
I
Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,
leste eldgamle pergamentruller,
i månelys og flakkende oljelampeflammer,
da en sorgsort liten fugl
fløy inn gjennom det åpne blyglassvinduet
Jeg visste at fuglen det var deg
og at du fløy til meg fordi du trengte hvile,
så jeg løftet deg varsomt opp,
holdt deg så forsiktig i hendene mine,
kjente at kroppen din skalv,
følte ditt ville hjerte slå
vi ble sittende slik, helt stille, til morgengry
II
Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,
leste eldgamle pergamentruller,
en mild bris blåste varsomt inn
gjennom det åpne blyglassvinduet,
fikk oljelampeflammene til å flakke
To sommerelskende og viltdansende møll
kom flygende og jeg ble vitne
til både et bryllup og en begravelse i ild
Dikt til Mamma på 70-års dagen. Og et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 14. juni 2019 09:26
I
Du løfta og leide meg
helt til jeg var klar
til å leve mitt eget liv
Du løfter og leier meg ennå
når jeg trenger det
II
Varsomt holdt
du meg
Nå holder du
en spade
Graver
i jorda
Nennsomt sår du
frø og spirer
Planter og trær
vil gro i din omsorg
Slik jeg også
gjorde og gjør
III
Du og jeg
vi to
er oss sjøl
og hverandre
Gullmunns andre sang
Jeg er fri som tanken
står opp med solen
sover under stjernene
tenker langsomme tanker
sammen med trær og stener
vandrer med vinden
flyr høgt på himmelen med falken
løper langt i lyngen med haren
svømmer oppover store elvestryk med laksen
men jeg kommer alltid når du kaller
Gullmunns første sang: Et fabelprosadikt. Og politisk poesi
- Detaljer
- Publisert fredag 07. juni 2019 08:52
Hvis du vil vandre
med meg, du vakre,
så skal jeg vise deg
Kronhjortkongens egen kilde,
glemte steder i gamle skoger,
hvor alver ennå danser og synger,
sletter hvor mosegrodde stener
vokter porter til andre verdener,
som vi ikke lenger kan se
Jeg skal vise deg hvite vidder,
under sorte fjell,
hvor mennesker
aldri før har vandret
Hvis du vil seile
med meg, du vakre,
så skal jeg vise deg
De evigunges øy
hvor strendene er gylne,
graset alltid er grønt
og alle er lykkelige
de synger og danser,
drikker og elsker
Hvis du vil vandre
med meg, du vakre
Og nå: Noe helt annet: Politisk poesi!
Se opp for et rim i andre vers:
Hun smiler fortsatt
til kameraene,
vi kan
så vidt se det
Hun vil aldri
si det offentlig,
men statsministeren
er lei nå
Noen kalte henne
«Jern-Erna»
andre kalte henne
«Stjerna»
Det er
lenge sida
Det er riper
i teflonbelegget
Huset på heden: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 31. mai 2019 10:35
Dette hendte en gang
jeg hadde vandret hele dagen
over øde heier og heder
i tåke og regn
kald og våt var jeg
Det var skumring
da jeg syntes å skimte
et lite hus ute på heden
jeg kom nærmere
visst var det et hus av sten,
og stenene var dekket av mose
I døråpningen sto en jente
kun kledd i en kort kofte av lin
hun hadde bare ben,
en stor, sort katt
gned seg mot hennes legger
jenta var vakker
hun hadde langt ravnsort hår,
så på meg med gylne øyne og sa:
«Du ser kald og våt ut, min vandrende venn,
er du sulten og trett kan du få mat og hvile
her hos meg i natt»
jeg takket ja og gikk inn
På gulvet lå det frisk halm
blandet med kamilleblom og mynte
på ildstedet brant en ild
og over ilden hang en gryte,
fra gryten steg en deilig duft av kraftig kjøttsuppe
det stod en badestamp på gulvet
med rykende varmt vann
fra taket hang det røtter og urter
jeg kunne kjenne igjen alrune, bulmeurt og krypmure
Jenta med det ravnsorte håret og de gylne øynene sa:
«Heng hatten og kappen på veggen der,
ta av deg støvlene, koften og broken
så kan du ta deg et bad,
mens jeg gjør ferdig suppen»
jeg nølte litt, men gjorde som hun sa
satte meg i stampen og lauget mitt lemstre legeme
Mens jeg ennå satt i badet
kom jenta med en bolle suppe
hun så på meg med smale øyne mens jeg spiste
så lot hun koften falle og kløv opp i stampen
«La all skam fare, her finnes ingen synd», hvisket hun
Det neste jeg husker er at jeg våknet
av at en gjeterhund slikket meg i ansiktet
jeg lå naken i lyngen, klærne mine var spredd rundt
en gammel gjeter sto og så forundret på meg
jeg kledde meg fort, mens jeg stammende fortalte
om huset av sten med mose på veggene,
og jenta med det ravnsorte håret og de gylne øynene
gjeteren så lenge på meg og sa:
«Jeg har hørt en historie om at det en gang for lenge siden
sto et hus her et sted og at det i det huset bodde en heks»
Jeg vet ikke hva jeg skal tro om hva som hendte meg på heden
men kanskje er det slik at også gjengangere gjerne vil
kjenne varmen fra en annen kropp nå og da
Møte med to jenter: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 24. mai 2019 09:02
Dette hendte en gang
jeg vandret langs en støvete veg
min følgesvenn ravnen
svevde over mitt hode
Da jeg hadde gått et stykke
kom det en jente i en sort kjole imot meg
hun gråt og holdt sitt hjerte i hendene,
strakte ut armene og ville gi det til meg
hjertet var lite, stille og sort
jeg tok det ikke imot, gikk bare videre
sa ingenting, ravnen sa ingenting
Da jeg hadde gått et stykke til
kom det en jente i en rød kjole imot meg
hun smilte og holdt sitt hjerte i hendene,
strakte ut armene og ville gi det til meg
hjertet var stort, bankende og rødt
men jeg tok det ikke imot, gikk bare videre
sa ingenting, ravnen sa ingenting
Etter å ha gått enda et stykke i stillhet
sa min venn ravnen:
«Si meg, har du sett ditt eget hjerte?»
Møte med to gutter: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert torsdag 16. mai 2019 08:48
Fredagsdiktet, på en torsdag!
Det skal visst være en stor, nasjonal feiring i morra. Derfor kommer Fredagsdiktet i dag:
Dette hendte en gang
jeg hadde vandret hele dagen
det var skumring da jeg så røken
fra skorstenene i en landsby,
tenkte å gå dit for å søke ly for natten
gikk forbi en elv og på et sted ved bredden
sto det to store sørgepiler ved siden av hverandre
Da syntes jeg å høre en hvisken:
«Sett deg ned ved de to trærne,
så skal du få høre en trist historie»
Jeg satte meg ned for å drømme og dikte,
fant frem pergament og fjærpenn fra skinnsekken min
Med ett ble det kaldere,
og jeg skimtet to skikkelser,
som skygger mellom de to trærne
«Hvem er dere?», hvisket jeg
«Vi var to gutter som levde for lenge siden,
i landsbyen her
vi var unge, vakre, sterke og smidige
jaktet i skogen og fisket i elven
vi var venner og vi var glade i hverandre,
men vi forstod snart at vår kjærlighet
bare kunne hviskes om
En dag etter at vi hadde badet i elven
og vi lå ved bredden for å la solen tørke våre kropper,
trodde vi at ingen kunne se oss, så vi omfavnet hverandre,
men vi ble sett av noen gutter og jenter fra landsbyen,
som også kom for å bade, de løp skrikende
og skrålende tilbake
for å fortelle alle hva de hadde sett, vi kledde stille på oss,
fylte brokene og koftene våre med stener,
og sammen gikk vi hånd i hånd ut i elven
samtidig begynte de to sørgepilene du ser her å spire»
«Dere vil ikke bli glemt», hvisket jeg,
«for jeg har skrevet ned deres historie
og skal fortelle og synge den så lenge jeg har røst
det sverger jeg, han som kalles Gullmunn,
Rimsmeddrotten og Trubadurprinsen»
Møte med en mus: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 10. mai 2019 08:48
Dette hendte en gang
jeg gikk langs en støvete vei
i landet med mange navn
sammen med mine faste følgesvenner, ravnen og reven
Plutselig hørte vi pipelyder like foran mine føtter
vi så ned på en liten mus, som sa:
«Jeg er en rasende mus! Hør meg brøle!
Og jeg er så sulten at jeg kan ete hele verden!»
«Sier du det, Herr Mus», sa min venn reven
«Selv har jeg aldri vært så sulten,
men jeg er sulten nok nå til å ete deg!»,
Han slukte den rasende musa i en jafs
«Det der var en mus som var stor i kjeften,
men en liten munnfull»,
skrattet min venn ravnen
I landet hvor de kaller meg konge: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 03. mai 2019 09:24
Før ukas dikt vil jeg fortelle dere noe: Jeg har nå skrevet ferdig manuset til boka som skal komme ut på Epos forlag til høsten. Den skal hete: «Kjærlighetshildringer». Det er sjølsagt den beste boka jeg har skrevet. Den siste boka er alltid det. «Kjærlighetshildringer» handler, ikke overraskende, mest om kjærlighet. Jeg kommer ikke til å fortelle hvorfor boka handler om det…
Nå har jeg lyst til å prøve og skrive noen andre dikt. Forrige helg kom jeg på et nytt ...konsept, trur jeg da, nemlig Fabelprosadikt. Jeg vil ikke forklare konseptet. Forhåpentligvis skjønner dere det etter hvert som dere leser dikta. Og hvis ikke, så skal alle dikta få undertittelen «Et fabelprosadikt». Så da veit dere i hvert fall at det er det dere leser. Disse dikta kommer ikke til å skrives på radikalt bokmål, som jeg ofte har gjort før. Det passer bedre med en mer konservativ språkform.
Diktet som følger er det første av disse dikta. Hvem veit, kanskje de også blir samla i ei bok?
Ved å vandre stille langs søvnens stier
kommer jeg til et land
med like mange navn som her er folk
i dette landet kaller noen meg konge
og jeg har også flere navn her:
Gullmunn, Rimsmeddrotten,
Fjærpennfyrsten, Bøkenes beskytter,
Historiefortellernes hertug og Trubadurprinsen
Jeg bærer en krone av friske kvister,
eviggrønne løv og hvitveis som aldri visner
både min brok og min kofte er av grønt lin,
mine støvler er av rådyrskinn
Jeg er alltid ung her,
mitt hår og mitt skjegg
er langt og helt uten grått
mine øyne skinner som stjerner
som speiler seg i dypgrønne skogtjern
min latter lyder som en bekk om våren,
eller runger som et rullesteinsras
mine bein er lange og mine armer er sterke
Her kan jeg dikte så steinstatuer gråter
og fortelle historier som holder hele landsbyer våkne
gjennom lyse og mørke netter, jeg kan synge,
spille fløyte, lyre, slå på tromme og danse
Mitt rike er befolket av
poeter og historiefortellere,
trubadurer, gjøglere, dansere, skuespillere
og andre farende fanter
Jeg vandrer i skoger og over fjell,
seiler på store sjøer,
reiser til hvite marmorbyer
med gylne kupler og spir
en ravn og en rev er mine faste følgesvenner,
for i dette landet kan jeg snakke med dyr
Hvis vi møtes på mine vandringer
vil jeg hilse og hylle deg
Ny tidsregning
- Detaljer
- Publisert fredag 26. april 2019 11:25
Da jeg var eldre
tenkte jeg ofte:
«Å være voksen er
å dø litt hver dag»
Men jeg er blitt
yngre med åra
etter din tidsregning
Det hvite og det stille
- Detaljer
- Publisert fredag 12. april 2019 09:04
Du er det hvite
i dikta mine
pustepausene
stillheten etterpå
*
Dagen er som en stille skog
du skjelver med de hvite bjørkene,
den aprilblå himmelen og den kalde sola
kanskje du våkner med fugler i morra
Skrivesperre
- Detaljer
- Publisert fredag 05. april 2019 09:37
Jeg drømmer
om alle drømmene
jeg skal drømme
Jeg dikter
om alle dikta
jeg skal dikte
Jeg skriver
på et dikt
jeg skriver på
Diktet heter
«Hvis du går, hvor skal jeg gå?»
Jeg kommer ikke lenger i dag heller
Lyrisk grus
- Detaljer
- Publisert fredag 29. mars 2019 08:41
Poeten Lawrence Ferlinghetti skreiv:
«Constantly risking absurdity and Death
whenever he performs
above the heads of his audience
the poet like an Acrobat
climbs on rhyme
to a high wire of his own making»
Lyrikk er akrobatikk uten sikkerhetsnett for meg også
sjøl om jeg ikke kaster meg ut i lufta
med høytsvevende poesi,
men snubler i jordord, sklir i språkgrus
og plukker bokstaver som småstein
for å skrive navnet ditt
på tusen forskjellige måter
Transformasjon
- Detaljer
- Publisert fredag 22. mars 2019 08:58
Vi sover med åpne øyne
veit det er farlig, veit ikke
når drømmer blir dager
Er vi våkne nå?
Kan en stein bli ei stjerne
i handa mi i handa di?
Under andre stjerner
- Detaljer
- Publisert fredag 15. mars 2019 10:43
Enda ei natt under andre stjerner
vinden virvler opp ørkensand
det er ingen trær her, og graset er stridt og gult
de eneste dråpene som faller i dette tørre landet er tårer
sjøl hestene og kamelene har store, sorgtunge øyne
jeg er en soldat med brynje og sandaler av lær,
holder ei bue av barlind hardt i handa,
pilene mine har skaft av bambus og spisser av bronse
her jeg står i grålysninga på en stor mur av stein
speider etter fienderytterne fra steppene
er redd for hva jeg kan se i horisonten
veit ikke hvor mine soldatkamerater er,
jeg er helt aleine
så kjenner jeg ei hand på skuldra
snur meg sakte og ser dine blå øyne
og lyse hår under hjelmen av lær
er ikke lenger redd og aleine
for nå er du her igjen, i natta under andre stjerner