Tru og håp
- Detaljer
- Publisert fredag 10. januar 2020 09:54
Mange mennesker
trur og håper på
evig liv etter døden,
sjøl om de ofte ikke
engang veit hva
de skal gjøre
på dager med regn
Sjøl trur jeg på
et liv før døden
og håper på regnværsdager
Den første dagen i et nytt år
- Detaljer
- Publisert fredag 03. januar 2020 09:01
Morraregn,
jeg synes jeg kan lukte gras igjen,
ikke bare våt asfalt og eksos
I dag vil jeg ikke tenke,
bare gå i det kalde regnet,
la dråpene renne sakte nedover kinna
Vandrerens hvile: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 20. desember 2019 09:52
Snøleoparden: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 13. desember 2019 08:56
Dette var
hva jeg så,
langt mot nord
i Østen:
Blodmåne,
hvit vidde,
stille snø
Jegeren,
en hvit ånd
øyne som
frossent gull,
huggtenner,
skarpe klør
Krøp så ut
av skinnet,
gikk oppreist
som en mann,
øyne som
frossent gull
Solsnu: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 06. desember 2019 09:16
Drikker dagen kort
i gamle vertshus,
skåler og skrøner,
synger og skråler,
drikker mer, danser
med gamle venner
og nye kjente,
til lydene av
feler og lutter,
fløyter og trommer
Mørkt øl flommer fritt
fra store seidler
og større tønner
Et åpent ildsted,
et flammende bål,
lukten av stekt gris,
honning og epler
Fra taket henger
vintermistetegn
Utenfor faller
snøen stille, hvit,
på den korteste
dagen i året
I Skumringskirken: To fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 29. november 2019 11:59
I
Sorte vintertrær
og snøhvit skogbunn
dyresporskrifttegn
II
Blåskygger,
hun svever
over snø
og snarer,
min hvite
gudinne
Hukommelse
- Detaljer
- Publisert fredag 22. november 2019 08:43
Skriver med hjertet,
og henda mine
husker hendelser
som aldri har skjedd,
en munn som hvisker
på hver en finger
Verdenssang: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 15. november 2019 08:36
Jeg ser soloppgangen
gjennom grønne blader
Jeg ser falker fly fort
sorte mot blå himmel
Jeg ser niser svømme
sølvskimmer i blått hav
Jeg ser solnedgangen
gjennom røde blader
Jeg ser og synger høyt
at verden er vakker
Høsthaiku
- Detaljer
- Publisert fredag 08. november 2019 08:58
Alle trær har et
eget lys i november
hvis du ser etter
*
Høstkveldshimmelen
over byen min i kveld
jeg mister pusten
*
Kveldene mørke
og gatelysa blinde
jeg går ikke ut
Flammefuru
- Detaljer
- Publisert fredag 01. november 2019 09:31
Det finnes visst en furuart
som heter Pinus contorta
på latin, Vrifuru på norsk
Konglene åpner seg bare
etter voldsomme skogbranner,
et passende poetisk navn
ville være Flammefuru,
frøene spirer i aske
Stammene skjelver, venter på
små gnister og lyn og torden
Når jeg kjenner etter har jeg
et ambivalent forhold til
disse stolte furutrærne
Et høsthaikudikt
- Detaljer
- Publisert fredag 25. oktober 2019 08:53
Vi sitter under
en stor himmel av stjerner
og er helt stille
Stjernene hvisker:
«Vi er her for dere, barn
av mørke netter»
Mosemeditasjoner
- Detaljer
- Publisert fredag 18. oktober 2019 10:02
Du har begynt
å sende meg
vakre bilder
av myk mose
hver mørke kveld
før jeg sovner,
med små tekster
som handler om
hver moseart
Ingen andre
enn du kunne
kommet på det
Nå drømmer jeg
kvitkrulldrømmer
og skriver dikt
om gullmose
når jeg våkner
Skodrøm og flammer: To fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 11. oktober 2019 08:39
Når jeg går
så stille
i skogen
er det i
lyset fra
en god drøm
Jeg sitter
ved bålet
ser møll som
insektengler
midt i mellom
to verdener
hvert vingeslag
en hemmelighet,
så små flammer
Sol, skygger og sjø: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 04. oktober 2019 09:52
Langt der oppe,
over skogen,
skinner solen
skygger i vann
her jeg sitter
ved sjøens bredd
dette er
en god dag
Sommerengsyn: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 27. september 2019 08:50
Synet av en sommereng
med vakre markblomster
gjorde at jeg ble som et barn igjen
En liten gutt som lo og løp
etter fargerike sommerfugler
og lekte at han var Vinden
Eller kanskje han var Vinden
som lekte at han var en liten gutt?
Frostnetter og nattgjester: Fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 20. september 2019 09:52
Jeg ser stjernene
på himmelen
føler frosten mellom dem
skogens små og store nattdyr
gjør det samme
skjelver i sine spor
vi vet hva
som venter
Krypplanter sølvskinnende av frost
kryper så sakte inn i huset
hvor jeg nå sover om natten
små grønne flammer
lyser opp i mørket
Forbannet være skogbrennere og tømmerhuggere: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 13. september 2019 10:32
Månen er skjult
bak røde og sorte tordenskyer
vi er samlet i en heksesirkel
på en slette i skogen,
hvor eldgamle, mosegrodde bautastener står
Jeg har Horngudens rolle,
vår gudinnens ektemake,
i denne nattens magiske ritual,
har en blek geitebukkskalle
med store horn på mitt hode
et geiteskinn over skuldrene,
ellers er jeg naken
en ung jente spiller rollen som vår gudinne,
hun er kledd i kranser av skogblomster
rundt oss står de andre kvinnene i sirkelen
alle like nakne
Vi kaller på den røde månens
og den sorte jordens gudinne,
livets og dødens,
kjødets og blodets gudinne,
hun som hevner
Vi danser, vi synger,
drikker saften fra Belladonnaurt,
skriker som ravner,
uler som ulver,
river oss i håret,
klorer oss til blods
Og vi forbanner
skogbrennere og tømmerhuggere,
alle som bringer ild og jern
til de siste stille steder
og ber om at vår gudinnes vrede
skal ramme dem
må de sakte miste synet
må deres legemer
langsomt råtne
må de dø i pine
La det skje
Kjolen: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 06. september 2019 10:11
En nattergal synger
blant ferskenblomstene
I en hage
hvor jeg er en ubuden gjest
Hvis hagens eier visste at jeg var her,
ville tjenerne hans kjeppjaget meg
Måneskinn
gjennom et åpent vindu
En jente
i en gjennomskinnelig kjole
To smil
en omfavnelse
Regn, måne og henne: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 30. august 2019 08:57
Duskregn over jord
hardtråkket av generasjoner,
bladene på det eldgamle eketreet
hvisker til hverandre i skumringen
i den gamle vertshusgården
Jeg ber verten om nok et vinskinn,
for månen er min venn
og jeg må vandre videre
Jeg vil aldri glemme
hun som alltid danset barbent
i regnvått gras, i sin lette linkjole,
med et ansikt som skinte
i månens milde lys,
hun med de store, sorte øynene
Sommerhøst: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 23. august 2019 18:57
Villepler som små soler
fra gren til hånd til munn
søt smak av sommer
Høst og skumring i gras
under trærnes skygger
hvor vi står så tett sammen
To søstre: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 16. august 2019 08:57
I en liten landsby
bor det en jente
som ikke snakker,
men synger hele sin lille verden
Hun synger skinnende sol og sort jord
hun synger grønne spirer og regn,
hun synger vind, og barn
som blåser løvetannfrø,
hun synger gyllent korn og alle høstens farger
Hun synger skumring, både hester og kyr står tettere sammen
hun synger alle landsbyens mennesker i søvn
Jeg kan aldri synge som henne
Og jenta har en søster
som synger fjellene
hun har dagens første sol
og nattens første stjerner i øynene
Hun synger alt lys i lyngen,
puster vind,
hennes armer er åpne
og vide som vidder
hun ler som en liten bekk,
er stille som stein,
hun drømmer ørner i svev
Jeg vil gå til henne
To skognetter: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 09. august 2019 08:45
I
En nesten skogskumringsskjult landsby
solnedgangsgull blinker i glugger av glass
folk hvisker i de små husene
venter på en sval natt
I det gyllengrønne kveldslyset, i busker og kjerr,
sitter småfuglene tett, kvitringen stilner sakte
Der hvor engen ender og trærne står stille
skinner stjernene mellom grenene
og taggene i Kronhjortkongens gevir
han ser på meg og jeg ser på ham
våre øyne møtes
før vi går hver vår vei
II
Den var alltid så sky
og flyktet fra alle mennesker
jeg alene så den så vidt en gang
en natt jeg vandret i en stor skog
og sang så lavt så lavt
da svarte den meg med sin egen spede sang,
men nå er visst sangen stilnet for alltid
de lærde sier den er død,
men de lærde vet ikke alt,
de vandrer ikke i skogene
så kanskje lever stillheten ennå
et sted dypt i det grønne
Minner og et helt hav: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 02. august 2019 10:15
Hvor ender himmelen?
Hvor begynner havet?
Tre jenter
varme og nakne
løp og lo
i gyllen sand
Tre kropper
av bronse i det blå havet
myriader av dråper
i luften omkring dem,
skinnende av sommersollys
holdt hverandre i hendene,
hoppet og danset,
svømte på mage og rygg,
over og under vann
Kanskje de var barn av bølgene?
Kanskje lå sølvskinnende fiskehammer
gjemt under stener på stranden?
De enset meg ikke
der jeg dagdrømte og diktet
Men da de endelig så meg
lo de enda mer
En av dem
svømte til svaberget
der jeg satt
gikk i land og gav meg
smilende en bit av glass
før hun stupte ut i vannet igjen
En bit av glass
lenge og sakte slipt
av vann og sand
En bit av glass
som rommer minnene
om denne dagen
og et helt hav
Gjeddedrømmer: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 26. juli 2019 09:26
Ettermiddagssolens stråler
skinner ned i mellom
skogens trær, grener og blader,
lyser grønt i blå sjø
I den gylne skyggen av siv
gjemmer en gjedde seg
i sin sølvskjellrustning
han er århundrer gammel,
stor og slu og glupsk
har aldri bitt på en krok,
blitt fanget i et garn,
eller blitt spiddet av et spyd
Jeg sitter og døser og drømmer ved sjøens bredd
drømmer gjeddedrømmer, drømmer meg større og større,
så stor at jeg kan kveile meg rundt hele sjøen,
rundt en hel verden,
hvis jeg biter meg selv i halen
Våkner brått
føler den kalde sjøkongens onde øyne på meg,
der han vaker i vannflaten,
kjenner hans evige hunger og hat
forstår ham
Skognatt: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 19. juli 2019 09:58
Jeg legger ved på bålet
skogen i veden synger sanger
om da veden var skog
Jeg ligger på ryggen
skyene er sauer som beiter
på himmelens kveldsblå sletter
Jeg ser opp på nattehimmelen
stjernene er øyer jeg kan seile til
er kaptein på søvnens skip
Ikke av denne verden: Et underlig møte: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 12. juli 2019 09:11
I
Vi vandret i morgenlyset,
stille og undrende,
i en urskog eldre
enn vår verdens sivilisasjoner
Så lyset som skinte
i eviggrønne barnåler og blader
og duggdråper som glitret i
grønn mose og høgt gras
Var så små og ubetydelige
i den store skogen,
følte ærefrykt,
som om vi var
de første mennesker
Holdt hverandre i hendene,
uten at vi visste når
vi hadde grepet dem
II
Vi så dem i en lysning i skogen
to mosemennesker,
en kvinne og en mann,
eller kanskje de var barn,
for de var så mye mindre enn oss,
i legeme og lemmer
og som barn var de nakne
Håret var som mose,
huden var det samme
De bar kurver av flettede blader
som de sanket planter i
Da de så oss
med sine store, skoggrønne øyne
var det som de ikke så oss
for vi var ikke av denne verden
Livets dans: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 05. juli 2019 08:52
I
Vi våkner på et høyloft lenge etter hanegal
smaken av vin og kyss på våre lepper
og vage minner om musikk og dans kvelden før
vi smiler sjenert til hverandre i halvmørket
husker ingenting og glemmer aldri
eller husker alt, men glemmer det i morgen
II
Jeg sitter på torget
under en hundreårsek
med nok et krus vin
prøver å skrive om henne,
men to turtelduer i grenene
over mitt hode distraherer meg
III
Det er skumring
og jeg vet ennå ikke
hvem hun er
så jeg sier far vel
IV
Månens lys gjør veien hvit
jeg vandrer videre
mot neste landsby
neste dans
Askesommer: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 28. juni 2019 08:49
Sommersolverv alene i en sort skog
vinden jager røde skyer
skjuler stjerner
Horngudens ville heksefølge flyr
lyn flerrer himmel
slår ned så nære
jorden skjelver
tordendrønn i vest
eldgammel gran brenner
gjør meg liten, i en liten koie
når dagen demrer gløder granen ennå
det er aske i luften
I et tårn i Eboria: Et fabelprosadikt
- Detaljer
- Publisert fredag 21. juni 2019 08:49
I
Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,
leste eldgamle pergamentruller,
i månelys og flakkende oljelampeflammer,
da en sorgsort liten fugl
fløy inn gjennom det åpne blyglassvinduet
Jeg visste at fuglen det var deg
og at du fløy til meg fordi du trengte hvile,
så jeg løftet deg varsomt opp,
holdt deg så forsiktig i hendene mine,
kjente at kroppen din skalv,
følte ditt ville hjerte slå
vi ble sittende slik, helt stille, til morgengry
II
Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,
leste eldgamle pergamentruller,
en mild bris blåste varsomt inn
gjennom det åpne blyglassvinduet,
fikk oljelampeflammene til å flakke
To sommerelskende og viltdansende møll
kom flygende og jeg ble vitne
til både et bryllup og en begravelse i ild