med meg, du vakre,

så skal jeg vise deg

Kronhjortkongens egen kilde,

glemte steder i gamle skoger,

hvor alver ennå danser og synger,

sletter hvor mosegrodde stener

vokter porter til andre verdener,

som vi ikke lenger kan se

Jeg skal vise deg hvite vidder,

under sorte fjell,

hvor mennesker

aldri før har vandret

Hvis du vil seile

med meg, du vakre,

så skal jeg vise deg

De evigunges øy

hvor strendene er gylne,

graset alltid er grønt

og alle er lykkelige

de synger og danser,

drikker og elsker

Hvis du vil vandre

med meg, du vakre

Og nå: Noe helt annet: Politisk poesi!
Se opp for et rim i andre vers:

Hun smiler fortsatt

til kameraene,

vi kan

så vidt se det

Hun vil aldri

si det offentlig,

men statsministeren

er lei nå

Noen kalte henne

«Jern-Erna»

andre kalte henne

«Stjerna»

Det er

lenge sida

Det er riper

i teflonbelegget

jeg hadde vandret hele dagen

over øde heier og heder

i tåke og regn

kald og våt var jeg

Det var skumring

da jeg syntes å skimte

et lite hus ute på heden

jeg kom nærmere

visst var det et hus av sten,

og stenene var dekket av mose

I døråpningen sto en jente

kun kledd i en kort kofte av lin

hun hadde bare ben,

en stor, sort katt

gned seg mot hennes legger

jenta var vakker

hun hadde langt ravnsort hår,

så på meg med gylne øyne og sa:

«Du ser kald og våt ut, min vandrende venn,

er du sulten og trett kan du få mat og hvile

her hos meg i natt»

jeg takket ja og gikk inn

På gulvet lå det frisk halm

blandet med kamilleblom og mynte

på ildstedet brant en ild

og over ilden hang en gryte,

fra gryten steg en deilig duft av kraftig kjøttsuppe

det stod en badestamp på gulvet

med rykende varmt vann

fra taket hang det røtter og urter

jeg kunne kjenne igjen alrune, bulmeurt og krypmure

Jenta med det ravnsorte håret og de gylne øynene sa:

«Heng hatten og kappen på veggen der,

ta av deg støvlene, koften og broken

så kan du ta deg et bad,

mens jeg gjør ferdig suppen»

jeg nølte litt, men gjorde som hun sa

satte meg i stampen og lauget mitt lemstre legeme

Mens jeg ennå satt i badet

kom jenta med en bolle suppe

hun så på meg med smale øyne mens jeg spiste

så lot hun koften falle og kløv opp i stampen

«La all skam fare, her finnes ingen synd», hvisket hun

Det neste jeg husker er at jeg våknet

av at en gjeterhund slikket meg i ansiktet

jeg lå naken i lyngen, klærne mine var spredd rundt

en gammel gjeter sto og så forundret på meg

jeg kledde meg fort, mens jeg stammende fortalte

om huset av sten med mose på veggene,

og jenta med det ravnsorte håret og de gylne øynene

gjeteren så lenge på meg og sa:

«Jeg har hørt en historie om at det en gang for lenge siden

sto et hus her et sted og at det i det huset bodde en heks»

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om hva som hendte meg på heden

men kanskje er det slik at også gjengangere gjerne vil

kjenne varmen fra en annen kropp nå og da

Diktet som følger er det første av disse dikta. Hvem veit, kanskje de også blir samla i ei bok?

Ved å vandre stille langs søvnens stier

kommer jeg til et land

med like mange navn som her er folk

i dette landet kaller noen meg konge

og jeg har også flere navn her:

Gullmunn, Rimsmeddrotten,

Fjærpennfyrsten, Bøkenes beskytter,

Historiefortellernes hertug og Trubadurprinsen

Jeg bærer en krone av friske kvister,

eviggrønne løv og hvitveis som aldri visner

både min brok og min kofte er av grønt lin,

mine støvler er av rådyrskinn

Jeg er alltid ung her,

mitt hår og mitt skjegg

er langt og helt uten grått

mine øyne skinner som stjerner

som speiler seg i dypgrønne skogtjern

min latter lyder som en bekk om våren,

eller runger som et rullesteinsras

mine bein er lange og mine armer er sterke

Her kan jeg dikte så steinstatuer gråter

og fortelle historier som holder hele landsbyer våkne

gjennom lyse og mørke netter, jeg kan synge,

spille fløyte, lyre, slå på tromme og danse

Mitt rike er befolket av

poeter og historiefortellere,

trubadurer, gjøglere, dansere, skuespillere

og andre farende fanter

Jeg vandrer i skoger og over fjell,

seiler på store sjøer,

reiser til hvite marmorbyer

med gylne kupler og spir

en ravn og en rev er mine faste følgesvenner,

for i dette landet kan jeg snakke med dyr

Hvis vi møtes på mine vandringer 

vil jeg hilse og hylle deg

*

Dagen er som en stille skog
du skjelver med de hvite bjørkene,
den aprilblå himmelen og den kalde sola
kanskje du våkner med fugler i morra

Jeg dikter
om alle dikta
jeg skal dikte

Jeg skriver
på et dikt
jeg skriver på

Diktet heter
«Hvis du går, hvor skal jeg gå?»
Jeg kommer ikke lenger i dag heller

Men jeg
hører deg
skrike inni meg

folk i gatene til å smile og hilse på hverandre,

stressa bilister til å puste roligere og kjøre saktere

det er et lys som får kaffen i koppen min til å skinne svart,

som gjør at jeg kan skrive disse orda

uten å skjelve på handa

det er det samme lyset som lever i øynene dine

Hver dag sola går opp
er vi redde for at den ikke skal gå ned igjen
hver natt månen skinner
er vi redde for at det skal bli for lyst

Og når vi elsker er vi redde for
at kjærligheten skal bli virkelig
når vi hvisker er vi redde for å bli hørt
men når vi tier er vi redde for at det blir for stille

Dette er et dikt for oss som elsker
og er redde

*

Hva er kjærlighet
kjærlighet er også et ord
og i Norsk etymologisk ordbok
av Yann De Caprona
kan jeg lese at «kjær» betyr
«Å være glad i»

Ordet kommer fra norrønt kærr,
fra gammelfransk ker (jamfør fransk cher)
og latin carus, som betyr nettopp «kjær»
engelske ord som «caress» og «cherish»
kommer også fra carus,
men de er og beslekta med «caraid»,
som på gælisk og irsk betyr «venn»
og med «cariad» som på walisisk betyr «kjærlighet»

Men jeg trenger ikke å vite alt dette
for jeg holder kjærligheten i henda dine

Jeg hører på
strengespill fra Sahara
men ute er det snøstille

Jeg drømmer
blå himmelhester
med svarte tordenskyhover

Du rir på en himmelhest i natt
med silkeslør foran ansiktet
veit du at det er jeg som drømmer deg

Note:
Musikken som nevnes i diktet er av gruppene Huun-Huur-Tu og Tinariwen.

*

Ville det være
lettere å leve
med snø
hvis den ikke
var så hvit

Uroa når
linjer blir brutt
ofte før både
følelsene og tankene

Uroa fordi
så mye kan leses
mellom orda
og mellom linjene

Derfor poesi

*

Så hvorfor poesi
det korte svaret
er deg

*

Nå
som jeg kjenner
blikket ditt
ser jeg

Nå
som jeg kjenner
leppene dine
smaker jeg

Nå
som jeg kjenner
hjerteslaga dine
lever jeg

Da jeg gikk til den andre opplesninga
brøyt sola igjennom de mørke skyene
og skinte på statuen av Dylan Thomas,
en statue som lokalbefolkninga både kaller
“A Portrait of the Artist as Someone Else”
og “A Portrait of the Artist as Stoned”

Jeg tok ført feil av lokalet
og havna på et hallelujamøte
hos ei kristen sekt som trodde
at den blodstenkte staten Israel
var bevis på Guds eksistens
jeg ble ikke lenge

På den andre poesiopplesninga
leste enda en gråhåra mann
jammen meg et dikt om Trotskij
og hans korte eksil i Norge
Jeg tenkte: Hva er greia med
gråhåra poeter og Trotskij egentlig?

Så gikk jeg på puben med den sistnevnte poeten
vi drakk vel og lenge og lenger enn vel var
diskuterte revolusjonsforsøket i Tyskland i januar 1919,
mordene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht,
og sosialdemokratenes svik både da og hver dag sida
kvelden tok brått slutt da poeten spydde på skoa sine
og vi ble kasta ut

Note:
Dette er ei sann historie, sånn som jeg husker den, fra Swansea, Wales, den 14. mai, 1998. De to poetene som nevnes her var Gary Geddes og John Goodby.

Jeg satt på ei opplesning
hørte på en poet
som var yngre, kjekkere
og mer kjent enn meg,
så salen var full av folk
som fulgte henført med
på hvert ord han sa
jeg syntes det var kjedelig
poeten leste et langt dikt
om sitt eget svartsinn
mens jeg satt og halvsov
og dagdrømte om deg
jeg glippa med øya
så poetens kjæreste som satt på første rad
hun var mye vakrere enn dikta hans
det så ut som hun kjeda seg like mye som jeg
hvorfor skriver han ikke dikt om henne
tenkte jeg, da poeten leste et langt dikt
om at han drakk for mye
han kommer nok til å skrive om henne
etter at hun har gått fra ham
for å være sammen med en annen poet,
som skjønner hva skjønnhet er
tenkte jeg, og poeten på scenen
leste et langt dikt om sin egen navle

*

Er dette
det året
vi endelig
skal ta fyr
flamme opp
som to fakler
holdt hardt
i skjelvende hender

Sovne med vintermørket
ta på deg natta
tenk litt på meg

*

Oss to
i en sofa
under et teppe
foran en peis
synet av flammer
som er blå
så røde og gule
lukta av bjørkeved
lyden av ild
fire vegger og vi
verden utafor
kan regne vekk

Før skreiv jeg
mye om mørke
men nå vil jeg helst
skrive om lys

Før skreiv jeg lange linjer
om å gå gatelangs aleine
nå vil jeg skrive
oss to sammen

Kanskje skriver jeg slik
fordi jeg er mykere
kanskje skriver jeg slik
fordi jeg er modigere

Eller kanskje
jeg bare må skrive
om lyng og lys og oss
fordi du er