Men jeg
hører deg
skrike inni meg

folk i gatene til å smile og hilse på hverandre,

stressa bilister til å puste roligere og kjøre saktere

det er et lys som får kaffen i koppen min til å skinne svart,

som gjør at jeg kan skrive disse orda

uten å skjelve på handa

det er det samme lyset som lever i øynene dine

Hver dag sola går opp
er vi redde for at den ikke skal gå ned igjen
hver natt månen skinner
er vi redde for at det skal bli for lyst

Og når vi elsker er vi redde for
at kjærligheten skal bli virkelig
når vi hvisker er vi redde for å bli hørt
men når vi tier er vi redde for at det blir for stille

Dette er et dikt for oss som elsker
og er redde

*

Hva er kjærlighet
kjærlighet er også et ord
og i Norsk etymologisk ordbok
av Yann De Caprona
kan jeg lese at «kjær» betyr
«Å være glad i»

Ordet kommer fra norrønt kærr,
fra gammelfransk ker (jamfør fransk cher)
og latin carus, som betyr nettopp «kjær»
engelske ord som «caress» og «cherish»
kommer også fra carus,
men de er og beslekta med «caraid»,
som på gælisk og irsk betyr «venn»
og med «cariad» som på walisisk betyr «kjærlighet»

Men jeg trenger ikke å vite alt dette
for jeg holder kjærligheten i henda dine

Jeg hører på
strengespill fra Sahara
men ute er det snøstille

Jeg drømmer
blå himmelhester
med svarte tordenskyhover

Du rir på en himmelhest i natt
med silkeslør foran ansiktet
veit du at det er jeg som drømmer deg

Note:
Musikken som nevnes i diktet er av gruppene Huun-Huur-Tu og Tinariwen.

*

Ville det være
lettere å leve
med snø
hvis den ikke
var så hvit

Uroa når
linjer blir brutt
ofte før både
følelsene og tankene

Uroa fordi
så mye kan leses
mellom orda
og mellom linjene

Derfor poesi

*

Så hvorfor poesi
det korte svaret
er deg

*

Nå
som jeg kjenner
blikket ditt
ser jeg

Nå
som jeg kjenner
leppene dine
smaker jeg

Nå
som jeg kjenner
hjerteslaga dine
lever jeg

Da jeg gikk til den andre opplesninga
brøyt sola igjennom de mørke skyene
og skinte på statuen av Dylan Thomas,
en statue som lokalbefolkninga både kaller
“A Portrait of the Artist as Someone Else”
og “A Portrait of the Artist as Stoned”

Jeg tok ført feil av lokalet
og havna på et hallelujamøte
hos ei kristen sekt som trodde
at den blodstenkte staten Israel
var bevis på Guds eksistens
jeg ble ikke lenge

På den andre poesiopplesninga
leste enda en gråhåra mann
jammen meg et dikt om Trotskij
og hans korte eksil i Norge
Jeg tenkte: Hva er greia med
gråhåra poeter og Trotskij egentlig?

Så gikk jeg på puben med den sistnevnte poeten
vi drakk vel og lenge og lenger enn vel var
diskuterte revolusjonsforsøket i Tyskland i januar 1919,
mordene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht,
og sosialdemokratenes svik både da og hver dag sida
kvelden tok brått slutt da poeten spydde på skoa sine
og vi ble kasta ut

Note:
Dette er ei sann historie, sånn som jeg husker den, fra Swansea, Wales, den 14. mai, 1998. De to poetene som nevnes her var Gary Geddes og John Goodby.

Jeg satt på ei opplesning
hørte på en poet
som var yngre, kjekkere
og mer kjent enn meg,
så salen var full av folk
som fulgte henført med
på hvert ord han sa
jeg syntes det var kjedelig
poeten leste et langt dikt
om sitt eget svartsinn
mens jeg satt og halvsov
og dagdrømte om deg
jeg glippa med øya
så poetens kjæreste som satt på første rad
hun var mye vakrere enn dikta hans
det så ut som hun kjeda seg like mye som jeg
hvorfor skriver han ikke dikt om henne
tenkte jeg, da poeten leste et langt dikt
om at han drakk for mye
han kommer nok til å skrive om henne
etter at hun har gått fra ham
for å være sammen med en annen poet,
som skjønner hva skjønnhet er
tenkte jeg, og poeten på scenen
leste et langt dikt om sin egen navle

*

Er dette
det året
vi endelig
skal ta fyr
flamme opp
som to fakler
holdt hardt
i skjelvende hender

Sovne med vintermørket
ta på deg natta
tenk litt på meg

*

Oss to
i en sofa
under et teppe
foran en peis
synet av flammer
som er blå
så røde og gule
lukta av bjørkeved
lyden av ild
fire vegger og vi
verden utafor
kan regne vekk

Før skreiv jeg
mye om mørke
men nå vil jeg helst
skrive om lys

Før skreiv jeg lange linjer
om å gå gatelangs aleine
nå vil jeg skrive
oss to sammen

Kanskje skriver jeg slik
fordi jeg er mykere
kanskje skriver jeg slik
fordi jeg er modigere

Eller kanskje
jeg bare må skrive
om lyng og lys og oss
fordi du er

Du
går ut
hvisker til trær

Kanskje
blir jeg med
en dag

*

Det er kaldt i kveld
lytter etter lyden av
dine skritt i grus

Å våkne til sollys
gjennom grønne greiner

Å gå langsomme tanketurer
mellom eldgamle stammer

Å lytte til skogsus og småfugler
lukte trær, jord, gras og mose

Å sitte på en stubbe
lese Robert Frost

Å sovne til lydene av vind
og regn gjennom barnåler

Og hvordan ville det være å leve i
denne skogen sammen med deg

*

To hender holder
to tomler stryker
annen hud
det er alt
det er nok

*

Vi kan
håpe på
en ny vår
i høst

*

Vi to
høstens siste solsikke
skjelver litt

*

Vi ser sola
gå ned
sammen

*

Det blir kaldere
men så
smiler du

*

Regnet
og rosene
i hagen din

*

Himmelen mørkner
men du
har solglimt i øynene

*

Høstkveld
lampa i vinduet ditt
ikke helt mørkt

*

Den røde månen
gatene jeg går i
tankene på deg

*

Vi hvisker ikke
til hverandre lenger
lyden av regn mot tak

*

Det regner
men kanskje er det våre tårer
som renner i hverandre

*

Du og jeg
vi to
hver vår høst

*

Lyset fra lampa
den svarte pennen og det hvite arket
ikke helt høsthaikudikt