På den ytterste strand, ved havet lengst i vest: Et fabelprosadikt

Jeg lengter så inderlig tilbake

til den vakre sommerkvelden

da jeg stod på den ytterste strand, ved havet lengst i vest,

fullmånens strålegull glitret i de blå bølgene

Jeg skimtet bittesmå havalver i båter av halve blåskjell,

de satt så stolte i sine sølvskinnende fiskeskjellsrustninger,

med strandsivspyd og sneglehushorn i hendene

Så kom en sel svømmende lekent mot meg,

den hoppet opp på en sten, like ved der jeg stod,

kastet hammen, ble til en vakker jente,

med hår som skinte gyllent i månelyset og store havblå øyne

Hun smilte mot meg og sa: «Kom - svøm med meg da!»

Jeg kastet kofte, støvler og brok og løp ut i brenningen,

vi svømte og lekte sammen hele natten,

sovnet på stranden i gryningen,

da jeg våknet var seljenta borte

Jeg lengter så inderlig tilbake

til den vakre sommerkvelden

da jeg stod på den ytterste strand

ved havet lengst i vest