Blind geograf og Ravnediktdrøm

Blind geograf

I 1624 skreiv kjærlighetspresten
John Donne: “No man is an island”
Men før du seilte sakte inn i livet mitt
var jeg ei øde øy, omringa av et ensomt hav
Du var ei skute med stormrevna seil
med ei tung last, fra land som ikke finnes på noe kart
Og jeg var en fremmed i egne landskap
som ikke var kartlagt av noen, ikke engang meg sjøl
jeg var en blind geograf, i min egen verden av skygger
men alt ble til lys da du sang for meg
med et menneskes stemme 

 

Ravnediktdrøm

Jeg drømte
at jeg var i et dikt
og diktet var “The Raven”
av Edgar Allan Poe
Jeg satt i et tårnværelse
med døende glør i peisen
ute ulte vintervinden ensom i natta
Jeg leste eldgamle bøker, innbundet i skinn
i flakkende lys fra parafinlamper
skreiv egne små vers
i Poes alt for store skygge
Så hørte jeg ei forsiktig kakking
på den store blyglassruta
reiste meg sakte og litt skremt
trakk fra de tunge, fiolette fløyelsgardinene
åpna vinduet; og inn med mørket
fløy en ravn og landa ustøtt på golvet
I drømmen visste jeg at
ravnen det var deg
min egen Lenore Aldrimer
Du fløy til meg
fordi du var skada
jeg løfta deg varsomt opp
holdt deg så forsiktig i hendene mine
kjente at fuglekroppen din skalv
følte ditt lille, ville ravnehjerte slå
I denne drømmen
hadde jeg helbredende evner
så jeg helbreda deg med mine varme hender
og du fløy ut i natta igjen