Ordpust, en ark av poesi, og et slags liv

Da havene sank

land sakte kom til syne 

himmelen var en hvisken

ingen ord ennå sagt

planter og dyr navnløse

og hvert strå av gras

skalv av forventning

holdt jeg pusten

kalte det livet

orda kom

ett etter ett

Jeg vil bygge en ark

av papirark og poesi

mot larmen og vreden i verden

håper den vil flyte i ordflommen

Livet som ordlending er hardt

særlig når jeg må leve

i språkruiner, midt i

et ordskjelvsområde