Om ord og månen jeg aldri ser andre steder enn i bunnen av et glass

Månen er full

i bunnen av glasset

duggdråper på himmelen

små stjerner i graset

jeg prøver å fange ildfluer

som kanskje ikke er 

fra somre for lenge sida

Det er som om

jeg har sittet aleine

i årevis i denne baren

hvor ølen er flat

og whiskyen

ikke lenger gyllen

alt her er altfor kjent

som lukta av egne laken

det svake lyset

de mørke krokene

askegrå ansikter

øyne uten lys

musikken er alltid

de samme triste sangene

ørkesløse samtaler surrer og går

når jeg endelig går hjem

skinner en måne jeg aldri ser