Gjeddedrømmer: Et fabelprosadikt

 Ettermiddagssolens stråler

skinner ned i mellom

skogens trær, grener og blader,

lyser grønt i blå sjø

I den gylne skyggen av siv

gjemmer en gjedde seg

i sin sølvskjellrustning

han er århundrer gammel,

stor og slu og glupsk

har aldri bitt på en krok,

blitt fanget i et garn,

eller blitt spiddet av et spyd

Jeg sitter og døser og drømmer ved sjøens bredd

drømmer gjeddedrømmer, drømmer meg større og større,

så stor at jeg kan kveile meg rundt hele sjøen,

rundt en hel verden,

hvis jeg biter meg selv i halen   

Våkner brått

føler den kalde sjøkongens onde øyne på meg,

der han vaker i vannflaten,

kjenner hans evige hunger og hat

forstår ham