I et tårn i Eboria: Et fabelprosadikt

I

Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,

leste eldgamle pergamentruller,

i månelys og flakkende oljelampeflammer,

da en sorgsort liten fugl

fløy inn gjennom det åpne blyglassvinduet

Jeg visste at fuglen det var deg

og at du fløy til meg fordi du trengte hvile,

så jeg løftet deg varsomt opp,

holdt deg så forsiktig i hendene mine,

kjente at kroppen din skalv,

følte ditt ville hjerte slå

vi ble sittende slik, helt stille, til morgengry

II

Jeg satt i et høyt, hvitt tårn i Eboria,

leste eldgamle pergamentruller,

en mild bris blåste varsomt inn

gjennom det åpne blyglassvinduet,

fikk oljelampeflammene til å flakke

To sommerelskende og viltdansende møll

kom flygende og jeg ble vitne

til både et bryllup og en begravelse i ild