Ennå våken

I mitt stjernekikkertårn

blant mine gamle himmelkart og bokruller

vet jeg ennå ikke hva jeg skal tro,

flere år etterpå

det var en lang reise for oss,

gjennom mange fremmede land,

vi fikk gnagsår i sadlene,

kameler og slaver,

trasket i sand og søle,

men lot seg lede av oss,

og en stjerne som bare vi så

en profeti om enda et gudebarns fødsel

vil barnet bli en solgud, som Mitra

eller vil det vokse opp til å bli vis, som Buddha

vil barnet være en jorddatter, en korndronning,

en herskerinne over årstidene,

som Demeter og Persefone

eller en vinløvkronet, amforasvingende, sviregud,

som Dionysos

eller vil barnet bare være en gutt,

som når han blir voksen

skal sone for alle menneskers synder,

og kjenne vekten av hele verden, naglet til et kors,

før han dør alene som alle mennesker

da vi endelig kom fram var det vinter

og markene var øde

vi ble så visst vitne til en fødsel

og så en ung jente og mor, ingen jomfru,

hennes øyne var våte av kjærlighet

vi så en fars stolte smil

jeg så en nyfødt gutt, men tenkte kun på døden

det gjorde at jeg følte meg uvel

en følelse som ennå holder meg våken om nettene