Om en sommerdag og møll som kommer med mørket

Sommer

jeg gikk langs ei strand

i ei lita bukt

tenkte at jeg var helt aleine

det sto en værbitt, hvitmalt benk i bukta

jeg satt meg sjøl om malinga flassa av

så på sola som brant i bølgene

måker som små, hvite skip

på det store himmelhavet

jeg kjente lukta av sjø og salt

og en svak eim av at ingenting varer evig

det var da jeg så henne

ei naken jente på et vått, svart svaberg

hun lå på ryggen med lukka øyne

kanskje sov hun med alle sine somre

på innsida av øyelokka

jeg følte seg ikke som en kikker

det var helt naturlig at hun lå

akkurat der, akkurat da

eller hvis jeg følte seg som en kikker

så var det ikke fordi jenta var naken

men fordi jeg fikk et glimt

av hennes drømmer

det var som om hver bølge

brakte jenta lenger og lenger

bort fra seg sjøl

det er ensomt å være et minne

kanskje er det derfor

jeg blir så trist

Møll kommer med mørket

danser en dødelig dans

i den elektriske lada lufta

rundt ei utelampes ild

bleike som høstblad

i måneskinn

har nesten mista all farge

det lille som er igjen

minner bare om sorg

møll er gjennomsiktige

men umulige å se i gjennom

etterlater seg små hull av savn