Trøstemåne

Natt til i går

kom Månejenta inn

på soverommet mitt,

kun kledd i mykt lys.

I en liten sekk av nattsvart fløyel

hadde hun samla stjerner

til den nordlige augusthimmelen.

Hun så på bokhyllene mine,

fulle av uleste bøker,

og på skrivebordet mitt,

som fløyt over av blanke ark.

Hun smilte mildt og hviska ømt:

«Lille mann, ord er som stjerner,

lysende og langt borte,

men vi kan nå dem,

sammen.»

Så sa hun trøstende:

«Lille mann, vi har begge arr,

de gjør at vi forstår andre bedre

og de gjør oss sterkere.»