To juledikt

Det første diktet er et alternativt juleevangelium:

Ennå våken

I mitt stjernekikkertårn,

blant mine gamle himmelkart og bokruller,

vet jeg ennå ikke hva jeg skal tro, flere år etterpå

Det var en lang reise for oss,

gjennom mange fremmede land,

vi fikk gnagsår av sadlene,

kameler og slaver trasket i sand og søle,

men lot seg lede av oss og en stjerne,

som bare vi kunne sette kursen etter

og en profeti om enda et gudebarns fødsel

Ville barnet være en vinløvkronet,

amforasvingende sviregud, som Dionysos,

en solgud, som Mithras, eller bare et uskyldig menneskebarn

som når det blir voksen visstnok skal sone

for alle menneskers synder

kjenne vekten av hele verden, naglet til et kors,

før han dør alene som alle oss andre?

Da vi endelig kom fram til barnet

var det vinter og markene var øde,

det var ingen gjetere eller dyreflokker der

vi så en ung jente og mor, men ingen jomfru

Og jeg så en nyfødt gutt, et lite menneske,

men tenkte kun på hans død,

jeg følte meg uvel, 

en følelse som ennå

holder meg våken om nettene

Noter:

Dionysos og Mithras, som nevnes i diktet, er to guder som er eldre enn Jesus. I følge tradisjonen ble de begge født den 24. desember. Så kirkens valg av denne datoen som Jesu fødselsdag var nok ikke helt tilfeldig.

Fra snl.no, parafrasert:

Juledag, 25. desember, også kalt Kristmesse. Festdag til minne om Jesu fødsel. Dagen er etter hvert blitt etablert som «Jesu fødselsdag», selv om denne i virkeligheten er ukjent. Det var først på 400-tallet at kirken la Jesu fødselsdag til denne datoen.

Julen er den yngste av kirkens store fester. De kristne i Romerriket begynte å feire Jesu fødselsdag 25. desember, de første tiårene etter at kristendommen ble innført som statsreligion i Romerriket. Festen er første gang nevnt i et dokument fra 336 etter vår tidsregning.

Før den 25. desember ble gjort til Jesu fødselsdag, feiret romerne denne dagen for sine solguder, blant dem Mithras, «solens følgesvenn», Sol Invictus.

 

Det andre diktet er et fabelprosadikt:

Solsnu

På den korteste dagen i året drikker jeg,

i et gammelt vertshus, sammen med gode venner,

vi skåler og skrøner, skråler og synger, drikker mer,

danser til musikken fra feler, fløyter og trommer

Mørkt øl flommer fra store seidler og større tønner,

over et åpent ildsted grilles en honningglasert gris,  

fra vertshustaket henger vintermisteltein, 

hender og lepper finner hverandre

Utenfor faller snøen stille og hvit,

på den korteste dagen i året