Melankolsk tilbakefall II

Jeg går midt i mengden,

mine øyne like tomme

og mitt ansikt like uttrykksløst

som alle andres,

taus blant de tause

Enda en søvngjenger

blant søvngjengere,  

våre føtter subber

langs de lange fortauene,

sol eller regn, samme for oss,

for vi føler ikke lenger

Men om nettene

drømmer jeg ennå

at du skal hviske:

«La oss holde hverandre hardt,

  vi to skal aldri mer være aleine»

Jeg sitter og drikker

bitter i en bar, 

alle er aleine her

med ensomheta si,

men vi våger hverken

å se på hverandre

eller på oss sjøl i speilet

Alle lukter litt

av desperasjon og død

Snart snubler vi hjem igjen

hver for oss

Men om nettene

drømmer jeg ennå

at du skal hviske:

«La oss holde hverandre hardt,

  vi to skal aldri mer være aleine»