Melankolsk tilbakefall og Ordild: Et fabelprosadikt

I
 
Dette diktet

er for alle oss

som frykter

at våre små ord

ikke blir hørt

når vi hvisker,

for alle oss

som frykter

de stille skumringstimene

og timene før daggry

når vi er aller mest aleine,

for alle oss

som frykter

at vi ikke blir elska

når vi elsker

II

 
Inspirasjonens flammende muse

setter fyr på min fantasi

Ord brenner som gyllen ild

på mine lepper og fingertupper

Jeg flyr som en fugl, en vakker, hvit due,

ser ned på menneskene, elsker alle