Den mørke damen: Et fabelprosadikt
Mine mange fiender samlet seg mot meg,
jeg så min død i deres sorte øyne
og skarpe sverd i deres hender,
de lo høyt og talte ille om meg
Jeg ble redd og vred, ropte ut min redsel og mitt sinne
Da revnet jorden, Den mørke damen kom ridende
opp fra Underverdenen og over den øde heden,
kledd i sitt lange, sorte hår, med ild i øynene,
hennes store, sorte hests hover slo gnister mot bakken
Jeg falt på mine knær og ba henne om
å gi meg bueskyttere og riddere,
med lange lanser og skinnende sverd
Hun svarte: «Frykt ikke!
Dine fiender er ikke verdige din tid og dine krefter,
la deres onde tunger tale, deres ord vil felle dem,
de vil falle over egne sverd
Stå opp for alt du tror på og du vil alltid seire!
Jeg vil aldri la deg være alene»
Mitt hjerte svulmet stort og rødt av mot,
jeg snudde ryggen til alle som ville meg vondt
Den mørke damen var nå blitt til fire ryttersker
som red beskyttende foran og bak og på begge sider av meg