Regn, måne og henne: Et fabelprosadikt

Duskregn over jord

hardtråkket av generasjoner,

bladene på det eldgamle eketreet

hvisker til hverandre i skumringen

i den gamle vertshusgården

Jeg ber verten om nok et vinskinn,

for månen er min venn

og jeg må vandre videre

Jeg vil aldri glemme

hun som alltid danset barbent

i regnvått gras, i sin lette linkjole,

med et ansikt som skinte

i månens milde lys,

hun med de store, sorte øynene