Gullmunns første sang: Et fabelprosadikt. Og politisk poesi

med meg, du vakre,

så skal jeg vise deg

Kronhjortkongens egen kilde,

glemte steder i gamle skoger,

hvor alver ennå danser og synger,

sletter hvor mosegrodde stener

vokter porter til andre verdener,

som vi ikke lenger kan se

Jeg skal vise deg hvite vidder,

under sorte fjell,

hvor mennesker

aldri før har vandret

Hvis du vil seile

med meg, du vakre,

så skal jeg vise deg

De evigunges øy

hvor strendene er gylne,

graset alltid er grønt

og alle er lykkelige

de synger og danser,

drikker og elsker

Hvis du vil vandre

med meg, du vakre

 

Og nå: Noe helt annet: Politisk poesi!
Se opp for et rim i andre vers:

Hun smiler fortsatt

til kameraene,

vi kan

så vidt se det

Hun vil aldri

si det offentlig,

men statsministeren

er lei nå

 

Noen kalte henne

«Jern-Erna»

andre kalte henne

«Stjerna»

Det er

lenge sida

Det er riper

i teflonbelegget