Møte med to gutter: Et fabelprosadikt

jeg hadde vandret hele dagen

det var skumring da jeg så røken

fra skorstenene i en landsby,

tenkte å gå dit for å søke ly for natten

gikk forbi en elv og på et sted ved bredden

sto det to store sørgepiler ved siden av hverandre

Da syntes jeg å høre en hvisken:

«Sett deg ned ved de to trærne,

så skal du få høre en trist historie»

Jeg satte meg ned for å drømme og dikte,

fant frem pergament og fjærpenn fra skinnsekken min

Med ett ble det kaldere,

og jeg skimtet to skikkelser,

som skygger mellom de to trærne

«Hvem er dere?», hvisket jeg

«Vi var to gutter som levde for lenge siden,

i landsbyen her 

vi var unge, vakre, sterke og smidige

jaktet i skogen og fisket i elven

vi var venner og vi var glade i hverandre,

men vi forstod snart at vår kjærlighet

bare kunne hviskes om

En dag etter at vi hadde badet i elven

og vi lå ved bredden for å la solen tørke våre kropper,

trodde vi at ingen kunne se oss, så vi omfavnet hverandre,

men vi ble sett av noen gutter og jenter fra landsbyen,

som også kom for å bade, de løp skrikende

og skrålende tilbake

for å fortelle alle hva de hadde sett, vi kledde stille på oss,

fylte brokene og koftene våre med stener,

og sammen gikk vi hånd i hånd ut i elven

samtidig begynte de to sørgepilene du ser her å spire»

«Dere vil ikke bli glemt», hvisket jeg,

«for jeg har skrevet ned deres historie

og skal fortelle og synge den så lenge jeg har røst

det sverger jeg, han som kalles Gullmunn,

Rimsmeddrotten og Trubadurprinsen»