I landet hvor de kaller meg konge: Et fabelprosadikt

Før ukas dikt vil jeg fortelle dere noe: Jeg har nå skrevet ferdig manuset til boka som skal komme ut på Epos forlag til høsten. Den skal hete: «Kjærlighetshildringer». Det er sjølsagt den beste boka jeg har skrevet. Den siste boka er alltid det. «Kjærlighetshildringer» handler, ikke overraskende, mest om kjærlighet. Jeg kommer ikke til å fortelle hvorfor boka handler om det…

Nå har jeg lyst til å prøve og skrive noen andre dikt. Forrige helg kom jeg på et nytt ...konsept, trur jeg da, nemlig Fabelprosadikt. Jeg vil ikke forklare konseptet. Forhåpentligvis skjønner dere det etter hvert som dere leser dikta. Og hvis ikke, så skal alle dikta få undertittelen «Et fabelprosadikt». Så da veit dere i hvert fall at det er det dere leser. Disse dikta kommer ikke til å skrives på radikalt bokmål, som jeg ofte har gjort før. Det passer bedre med en mer konservativ språkform.

Diktet som følger er det første av disse dikta. Hvem veit, kanskje de også blir samla i ei bok?

 

Ved å vandre stille langs søvnens stier

kommer jeg til et land

med like mange navn som her er folk

i dette landet kaller noen meg konge

og jeg har også flere navn her:

Gullmunn, Rimsmeddrotten,

Fjærpennfyrsten, Bøkenes beskytter,

Historiefortellernes hertug og Trubadurprinsen

Jeg bærer en krone av friske kvister,

eviggrønne løv og hvitveis som aldri visner

både min brok og min kofte er av grønt lin,

mine støvler er av rådyrskinn

Jeg er alltid ung her,

mitt hår og mitt skjegg

er langt og helt uten grått

mine øyne skinner som stjerner

som speiler seg i dypgrønne skogtjern

min latter lyder som en bekk om våren,

eller runger som et rullesteinsras

mine bein er lange og mine armer er sterke

Her kan jeg dikte så steinstatuer gråter

og fortelle historier som holder hele landsbyer våkne

gjennom lyse og mørke netter, jeg kan synge,

spille fløyte, lyre, slå på tromme og danse

Mitt rike er befolket av

poeter og historiefortellere,

trubadurer, gjøglere, dansere, skuespillere

og andre farende fanter

Jeg vandrer i skoger og over fjell,

seiler på store sjøer,

reiser til hvite marmorbyer

med gylne kupler og spir

en ravn og en rev er mine faste følgesvenner,

for i dette landet kan jeg snakke med dyr

Hvis vi møtes på mine vandringer 

vil jeg hilse og hylle deg