En blues som egentlig ikke er en blues, et ganske trist dikt, og et dikt om stjerneskrift

En blåmoseblues som egentlig ikke er en blues

Du sa: Jeg er i mosehumør 
og jeg måtte sjølsagt spørre:
Hvordan har du det da?
Litt grønt og litt grått, svarte du
du sier ofte sånt, det er derfor
jeg er så glad i deg
Og jeg skjønte godt hva du mente
føler meg ofte både grønn og grå sjøl
men som den melankolske karen jeg er
ville jeg naturligvis vite
om det også fantes blå mose
ja, svarte du, men den er grønn,
og bare blå i navnet
jeg ble litt skuffa
men du smilte da du sa det
så skuffelsen forsvant fort

Da

Min uro mindre
når jeg drukner i
dine svalflammeflakkende,
nestenfiolettfuktige øyne
som to dypblå stjerner
i ei fløyelsfarga natt
men stille ble til regn
da du ikke lenger
ville møte mitt blikk

Stjerneskrift

Himmelen et blått ark
stjernene bokstaver
fra et fremmed alfabet
kanskje en blindeskrift

Eller er stjernene øyne
både levende og døde
som ser ned på oss
gråter ild og aske