Om øyeblikket og at ingenting blir igjen

Jeg venter på øyeblikket

mellom natt og dag

På at ildfluer skal fly

inn i øynene mine

sette alt i brann

På at bier skal fly

inn i munnen min

slik at jeg kan forme ord

som drypper av honning

Og så skrive skjønnheten i

våte, grønne blader på ei svart grein

alle ansikter i en folkemengde

Jeg vil at hvert ord skal skinne

som små lysglimt

når de leses av andre

Ingenting blir igjen

ikke duggdråpene

eller frostrosene i graset

flaggermusene eller månen

Alt er som en varm menneskepust

mot et vinterkaldt vindusglass

Ei stjerne, et ansikt

Note:

Dette diktet er tilegna Magnar Wegger (1951-2016), venn, poet, pelsjeger og alvorlig moromann.